Øyvinds pappablogg (1) – En lampe på Sagene

Hei dere, jeg er i pappaperm, og har bestemt meg for å lage en pappablogg! Når jeg går rundt på trilleturer i Oslo ser jeg så mye rart, nemlig.

I dag, for eksempel, var jeg på en kaffebar på Sagene. Kaffe Gram, koselig. Setter barnevogna utenfor og tar gutten på armen. Der inne er det to kuleformede lamper. Krumme linjer krysser på kryss og tvers på lampeskjermene, men skyggene på veggen og i taket er rette linjer! Hmm! Så rart!

kaffebar

Lampe på Kaffe Gram, Sagene, Oslo

Det må være sånn at alle linjene på kula ligger i plan som krysser kulas sentrum, der hvor lyspæren sitter. Da vil projeksjonene på veggen bli rette linjer. Linjene på kula kalles storsirkler. En storsirkel beskriver den korteste veien mellom to punkter på kulas overflate. Det gir for så vidt mening at projeksjonen av storsirklene på veggen gir rette linjer, som beskriver de korteste veiene mellom to punkter i planet.

Det er bare storsirkler som har rettlinjede skygger, tror jeg. Hvis vi for eksempel tegner en mindre sirkel på kula, vil skyggen danne en kjegle, og projeksjonen på veggen vil bli et kjeglesnitt, altså en ellipse, parabel eller hyperbel avhengig av hvordan veggen er orientert.

Det føles bare helt feil å fly over Grønland når vi skal til Los Angeles. Men flyselskapet gjør ikke det for moro skyld da. Flyet følger en storsirkel, den korteste veien. Flyet må justere retningen sin hele tiden for å få det til, i henhold til en matematisk formel. Ikke så vanskelig med datamaskin, men litt mer pes var det nok i seilskutetiden.

loksodrom

Loksodrom

Orienteringsløpere, de tar en peiling med kompasset for å komme til neste post. Nordøst, for eksempel. Det fungerer innenfor små områder, så små at de blir nesten som plane flater å regne. Men hvis du fortsetter å gå i samme kompassretning, mot nordøst, over sjø og land, vil du ikke følge en storsirkel, men en lengre vei. Du vil følge en underlig spiralkurve som kalles en loksodrom. Det er da ganske rart, at hvis du går i konstant retning vil du ikke gå i rett linje. Men sånn er det. Og du vil ende opp på Nordpolen, av alle steder, og selv om du vil snurre uendelig mange ganger rundt polen først vil det ta deg en endelig tid å nå dit.

En slik avbildning fra kula til veggen som på Kaffe Gram blir jo forresten som en kartprojeksjon, fra en globus til et flatt kart. Og akkurat denne kartprojeksjonen, med en virkelig eller tenkt lyskilde i sentrum av kula, kalles gnomonisk projeksjon. Her er en ide til juleverkstedet: Tenk ut et fint skyggemønster du vil ha på veggen, for eksempel ordet KOLLOKVIUM. Bygg en kuleformet lampeskjerm med den inverse gnomoniske projeksjonen av KOLLOKVIUM på overflaten (gjerne med 3D-printer), og skru på lyset. Det blir nok fint tenker jeg.

Og gå gjerne og se på de lampene på Kaffe Gram. God cappuchino har de også.

Naturfilosofi på en våt strand

Eller sammenhengen mellom pisket krem og egenskapene til jordskorpa

640px-kleckerburg1_2006_08

Sandslott, bilde ved Henry Mühlpfordt, Wikipedia

I det siste halvannet året har vi strevd med å forstå en modell for lyd i havbunnen. Havbunnen kan sees på som sand som er mettet med vann, mye som en våt sandstrand.  Det gjør at sanden er glimrende til å lage sandslott med fordi sandkornene fester seg til hverandre uten at det hele stivner som betong. Men det gjør den også vanskelig å forstå når det gjelder lyd, fordi det blir så mye mer komplisert enn enkle saker som vann eller luft.

Vår modell besto av små sandkorn som gnisser mot hverandre. Det skal være en nøkkel til å forstå hvordan lyden oppfører seg i følge Michael Buckingham fra Scripps Institution of Oceanography  som formulerte denne modellen tidlig på 2000-tallet.

Read More

vinder

Forskere overrasket av «hikke» høyt i atmosfæren

Høyt over hodene våre tikker det en klokke. Tikk, takk, tikk, takk, har den sagt, jevnt og sakte, i alle de seksti årene vi har vært klar over den. Helt til i fjor. Mens vi var opptatte med 2015-årgangens juleribbe og nyttårsraketter, fikk den såkalte «kvasi-bienniale oscillasjonen» i stratosfæren plutselig hikke. Den la inn ett ekstra halvt «tikk» der det skulle vært et «takk». Hva skjer der oppe? Og betyr det noe for oss? Read More

Flate fjell er finest

mars_mesas

Murray Buttes, små platåfjell på Mars. Fjellet til venstre er ca. 15 m høyt og 60 m langt. NASA/JPL-Caltech/MSSS, august 2016.

Jeg følger fortsatt med på bildene som kommer støtt og stadig fra Curiosity, den beste bilen vår på Mars. Du hadde kanskje glemt Curiosity, hva. Ikke glem henne. Hun utforsker en ny verden, på femte året. Det er nesten ikke til å tro. I disse dager kjører Curiosity gjennom et vakkert landskap med små platåfjell som kalles «Murray Buttes«. Et platåfjell er et fjell som er flatt på toppen, akkurat som platåsko er flate i sålen. En «butte» er et platåfjell som er høyere enn det er bredt. Read More

Når bølgene bryter i himmelen

kelvinhelmholtz

Kelvin-Helmholtz-skyer over Helgøya. Foto Marte H.Jørgensen.

I flere år har jeg gått og gransket himmelen, skottet opp med skjeve blikk, i håp om å se Kelvin-Helmholtz-skyer. Jeg har sett antydninger noen ganger; uklare, små, langt borte. Jeg så kanskje noen over Kolsås i fjor, kanskje noen over Økern, men kanskje det bare var fantasier. Så, for en uke siden, på tur med Skibladner på Mjøsa (anbefales! dampmaskin med trippelekspansjon!), skotter jeg opp igjen, som så mange ganger før. Og der er de. Det svimler for meg. Med barn på armen er jeg handlingslammet, og jeg vet at tiden er knapp. Jeg skriker til min kjære Marte: Min Gud! Kelvin-Helmholtz! Og hun kjenner min drøm, og hun reagerer lynraskt, og hun kaster seg over sekken med kameraet, og hun klarer det. Noen sekunder senere er de borte. Men vi har dem nå. Vi har Kelvin-Helmholtz-skyer i kameraet. Hva er det jeg prater om? Les videre.

Read More

Bokanmeldelse: «Norske forskningsbragder» av Unni Eikeseth

Rottehjerner har fått mye spalteplass i norske media de siste par årene. Årsak: Det NTNU-baserte forskerparet May-Britt og Edvard Moser ble i 2014 tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin forskning på hvordan rotter lagrer stedinformasjon i hjernen.

framside

Unni Eikeseth: Norske forskningsbragder – vitenskapelege oppdagingar gjennom 150 år. Samlaget

Rottehjerneforskningen er svært interessant, og det hadde den vært uansett om Moserne hadde vært født og virket i USA, Usbekistan eller Norge. Likevel er det noe spesielt når forskningsgjennombruddet kommer fra vårt eget nabolag. Vi heier på Moserne, ikke ulikt hvordan vi heier på norske idrettshelter. Og på samme måte som Magnus Carlsens sjakksuksess har avfødt en eksplosjon av sjakkinteresse i Norge, kan vi også håpe at norske forskningssuksesser bidrar til å øke interesessen for forskning rundt omkring i landet.

Så når det finnes et vell av spennende forskningshistorier rundt om i verden, hvorfor ikke trekke fram noen av de norske? Det er akkurat det Unni Eikeseth har gjort i boka «Norske forskningsbragder – vitenskapelege oppdagingar gjennom 150 år». Read More