Hyperaktiv superpeanøtt og andre kometnyheter

I november 2010 fikk den peanøttformede kometen Hartley 2 besøk av romsonden EPOXI. Observasjonene som ble gjort viste en hyperaktiv snøballkastemaskin av en komet. Nå er en grundig vitenskapelig analyse av observasjonene publisert. Konklusjonen er at Hartley 2 på flere måter ikke oppfører seg som kometer flest.

Kometer fascinerte lenge før de første teleskopene ble bygget. Det er for eksempel ikke usannsynlig at det var en komet som inspirerte til historien om Betlehemsstjerna. De som var tørre bak øra i 1997 vil også huske kometen Hale-Bopp, som for de fleste var et imponerende skue, men som også fikk en religiøs sekt til å begå kollektivt selvmord i troen på at de ville bli tatt med av romskipet som de mente skjulte seg bak kometen.

Hartley 2 er en langt mindre komet enn Hale-Bopp, men har blitt studert i desto større detalj da romsonden EPOXI passerte «bare» 700 km unna for et halvt år siden. Epoxi tok blant annet noen spektakulære bilder av kometkjernen. Men vi sender selvfølgelig ikke steindyre romsonder ut på langtur bare for å ta fete bilder. Grunnen til den store vitenskapelige interessen for kometer er at de trolig bærer på viktige spor som kan fortelle oss om solsystemets opprinnelse.

Hartley 2 fotografert av EPOXI (NASA/JPL-Caltech/UMd)

Fortalt i grove trekk ble planetene dannet av en roterende, skiveformet gass- og støvsky for drøyt 4 milliarder år siden. Omtrent samtidig ble kometene dannet i det ytre solsystemet av materie som ikke ble fanget opp av de store gassplanetene. Og der ute har en hærskare av kometer stort sett oppholdt seg siden den gang. Vi regner med at det kan være så mye som 1000 milliarder kometer i solsystemets aller ytterste gemakker, de fleste i noe som kalles Oort-skyen. Der har de svirret for seg selv i noen milliarder år, og vi forventer derfor at de bærer med seg et fingeravtrykk av det tidlige, ytre solsystemet. Av og til blir en av disse kometene slengt innover i solsystemet, for eksempel hvis de vekselvirker med en annen komet og endrer kurs, og det er slike avvikende kometer vi kan observere her inne hos oss.

Det er ikke uten grunn at kometer gjerne omtales som «skitne snøballer», for de består stort sett av frossen vannis, karbondioksid og metan, krydret med en del andre stoffer og litt småstein. Når en slik snøball av og til kommer inn i det indre solsystemet, vil varmen gjøre at isen begynne å smelte og dampe vekk. Dampen og isen som dras med vil da danne en stor sky rundt kometkjernen, og det er refleksjonen av sollyset fra denne skyen som gjør at kometene ser så imponerende ut på himmelen. Selve snøballkjernen er vanligvis bare noen kilometer i diameter og er i seg selv usynlig fra jorda. Solstråling og solvinden – strømmen av protoner og elektroner fra sola – vil presse skyen vekk fra sola og danne de karakteristiske komethalene.

Skal man kunne bruke kometer til å lære om solsystemets dannelse, må man først forstå hvordan kometer fungerer. Hartley 2 er i så måte en skikkelig nøtt. Det viser seg nemlig at denne kometen er av en usedvanlig hyperaktiv type, ettersom den kaster av seg vannis mye raskere enn det man forventer av kometer av denne størrelsen. Hyperaktiviteten regner man med skyldes at frossen karbondioksid (tørris) inne i kometen varmes opp og blir til gass som deretter skytes ut og tar med seg vannisen. Materialet som spruter ut fra kometen kommer i alt fra små partikler til fotballstore klumper. Det dreier seg altså om en veritabel snøballkastemaskin.

Et annet uventet funn på Hartley 2 er at kometen inneholder over 60 ganger så mye karbondioksid (CO2) som karbonmonoksid (CO). Dette passer dårlig med hva man hadde forventet ut i fra teoriene vi har om dannelsen av det ytre solsystemet. I tillegg avviker dette kraftig fra hva man har funnet på andre kometer der det har vært omtrent like mye av de to stoffene.

Som vi kan se fra bildet har kometen en peanøttform med to ulike klumper. Vi kan også se at aktiviteten ikke er jevnt fordelt over kometen, men er konsentrert i en samling fontener som er spesielt aktive på den minste av de to klumpene. Det er ikke usannsynlig at de to ulike delene av kometen er dannet uavhengig av hverandre og at de har slått seg sammen senere.

EPOXI goes pop art. Fordelingen av de ulike stoffene som ble blåst ut av Hartley 2. Hentet fra A’Hearn et al. (2011)

At Hartley 2 ikke er helt A4 er for så vidt ingen overraskelse. Det var delvis på grunn av den høye aktiviteten i forhold til størrelsen at den ble valgt ut som et interessant studieobjekt for EPOXI. Konklusjonen må uansett være at kometer er en uensartet gruppe med himmelobjekter, og at det fortsatt er mye å lære.

Da er det betryggende å vite at kometforskerne ikke hviler på sine laurbær. For eksempel er romsonden Rosetta allerede på vei mot kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko (jeg innrømmer det – den måtte slås opp og copy-pastes inn). Etter en imponerende flytur skal Rosetta i 2014 ankomme kometen og slippe ned et fartøy som skal lande på kometkjernen og gjøre direkte målinger av kjernens sammensetning.

Hvordan en kunstner ser for seg Rosetta og landingsfartøyet (ESA)

Og når vi er inne på kometer, space.com kan melde om en nyoppdaget komet med navnet C/2011 L4 (PANSTARRS) (måtte copy-paste den også…) som er på vei inn mot det indre solsystemet. Den vil være på sitt nærmeste av jorda i 2013. Hvor lyssterk og severdig den vil bli er imidlertid fortsatt uklart.

Kjekke lenker:

Artikkelen om Hartley 2 publisert i Science

Nyhetssak om Hartley 2 fra NASA

Nyhetssak om Hartley 2 fra physorg.com

Artikkel jeg tidligere har skrevet om kometer til tegneseriebladet Nemi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s