Solar Orbiter følger feriefotografenes tommelfingerregler

Solar Orbiter slik den framstilles av ESA

Fredag ble det fortært en stor marsipankake ved Institutt for teoretisk astrofysikk. Grunnen? Tirsdag 4. oktober besluttet den europeiske romorganisasjonen ESA hva som skal bli deres neste to romforskningssatellitter.Vinnerne ble  Solar Orbiter og Euclid. Solar Orbiter skal lære oss mer om… *trommevirvel* sola! Euclid skal kikke lenger ut i universet og blant annet forsøke å avsløre hva den mystiske mørke energien er for noe. Instititutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo er aktivt inne i begge prosjektene – derfor det kakespisende humøret. Men det er dessverre vanskelig å kåre vinnere uten at det samtidig blir tapere. Taperen denne gangen ble det foreslåtte prosjektet Plato, som etter planen skulle lett etter jordlignende planeter i vårt galaktiske nabolag. Institutt for teoretisk astrofysikk – ET: 2 – 0.

Både Solar Orbiter, Euclid – og kanskje også Plato, stakkar – fortjener litt omtale. Jeg starter med Solar Orbiter, men vil komme tilbake til de to andre i senere blogginnlegg.

Før hver sommerferie kan nettavisene fortelle oss hvordan vi skal ta bedre feriebilder. De to viktigste tipsene er nesten uten unntak å gå tett på motivet og å ta bilder fra uvanlige vinkler. Gruppen bak Solar Orbiter har utvilsomt lest disse artiklene grundig.

Satellitten skal gå i bane rundt sola, og på det nærmeste vil den bare ha en fjerdedel av avstanden mellom sola og jorda. Den vil da også befinne seg innenfor banen til Merkur. Dette er nærmere sola enn noen annen solsatellitt har vært tidligere.

Også budet om å ta bilder fra uvanlige vinkler blir etterfulgt. Jorda går i en bane som ligger bare 7 grader unna ekvatorplanet til sola. Det gjør det svært vanskelig å observere solas polområder fra jorda. Solar Orbiter vil starte sitt liv i en bane tett på solas ekvator. Imidlertid vil satellitten hver 450. dag få et lite gravitasjonelt dytt av Venus, slik at banen bikkes stadig lengre vekk fra solekvator. Denne dyttingen vil foregå helt til satellittbanen når en vinkel på rundt 30 grader vekk fra solas ekvator. Den vil altså gjennom hele sin levetid, ved hjelp av små stevnemøter med Venus, få stadig bedre muligheter til å observere solas polområder. Elegant?

Formålet med satellitten er selvfølgelig ikke bare å ta pene bilder fra kreative vinkler. Et hovedmål er å få bedre forståelse for samspillet mellom aktiviteten på soloverflata og forholdene i solas omgivelser – den såkalte heliosfæren. Sola påvirker omgivelsene ikke bare gjennom varmestråling, men også gjennom solvinden – en kontinuerlig vind av hovedsakelig protoner og elektroner som slynges ut fra sola. Solvinden er blant annet årsaken til nordlys, som oppstår når solvindpartiklene kolliderer med atomer og molekyler helt øverst i jordatmosfæren.

Sola er en aktiv stjerne, fylt av solflekker og magnetfelt som tvinnes sammen i komplekse mønstere. Jevnlig har den utbrudd. Noen av disse er gigantiske hendelser der flere milliarder tonn materie kastes ut i heliosfæren. Ved kraftige utbrudd på sola kan solvinden bli så kraftig at den kan slå ut satellitter og strømnett på jorda, så den er i høyeste grad relevant selv for de som ikke bryr seg om nordlyset.

For å kunne forstå mer av hvordan solvinden oppstår er Solar Orbiter utstyrt med både partikkeldetektorer og kameraer. Observasjonene vil dermed kunne brukes til å lære mer av sammenhengen mellom de utbruddene vi kan se på sola og den solvinden som dannes fra disse utbruddene.

Når vi observerer solvinden langt her ute ved jordas bane har den beveget seg så lenge og blitt så besudlet av vekselvirkninger med heliosfæren at den ikke lenger ligner den jomfruelige solvinden som ble kastet ut fra et aktivt område på sola. Ved å fly så nærme sola vil Solar Orbiter ha et mye bedre utgangspunkt for å studere den ubesudlede solvinden. Den vil kunne se akkurat hva slags solvind som kommer fra akkurat hvilket sted på sola samtidig som den tar bilde av hvordan sola ser ut akkurat der. Dermed blir det mulig å få en mye større detaljforståelse for den nøyaktige sammenhengen mellom den aktiviteten vi kan se på soloverflaten og den solvinden som kastes ut.

Et annet merkelig fenomen på sola, er hvordan den snur magnetfeltet sitt omtrent hvert ellevte år. Den bytter altså regelmessig om på hva som er den magnetiske nord- og sørpolen. Hadde det samme skjedd på jorda, ville det ført til spennende utfordringer ved bruk av kompass. På sola henger denne magnetfeltsyklusen sammen med en tilsvarende syklus i solflekkaktivitet og utbrudd. Hvordan magnetfeltet på sola opprettholdes, og hva som styrer ellveårssyklusen er ikke fullt ut forstått. Håpet er at Solar Orbiter også skal kunne lære oss mer om denne delen av sola. Her vil også sola fungere som et lagelig plassert studieobjekt for å  lære om hvordan magnetfelt oppfører seg på andre typer stjerner.

Til sammen er dette vel verdt en kake!

Andre kjekke nettsteder å kikke innom:

Sak om Solar Orbiter og Euclid fra Institutt for teoretisk astrofysikk

Informasjonsvideo om Solar Orbiter fra ESA

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s