Vokt Dem for vitenskapelig slendrian på julegavepapiret

Ser du hva som er galt med bildet til venstre? Nei, det er ikke julenissen og flyvende reinsdyr – litt fantasi må vi jo kunne unne oss før jul.

Se en gang til. Du ser det ikke? Se på månen. Månesigden har åpning mot høyre. Julenissen, snøen og grantrærne tatt i betraktning befinner vi oss mest sannsynlig på den nordlige halvkule. En månesigd med skygge på høyre side betyr da at vi har å gjøre med en avtagende måne (ne-fase). Avtagende måne er noe man bare kan se på morgenen og formiddagen. Julenissen, på sin side, har sleden full av gaver, og er åpenbart på vei ut for å utføre nattens gaveutleveringsgjerning. Det må altså være kveld. Her er det definitivt både noe muffins og sirupsnipper.

Bildet over er ikke et uheldig unntak. Faktisk er det riktig så representativt for hvordan månen gjengis på julemotiver. Dette i følge den nederlandske astronomiprofessoren Peter Barthel, som har studert gjengivelsen av månefaser på et stort utvalg av julegavepapir og i illustrerte julebøker i Nederland og USA (artikkelen finner du her). Er dette en gretten, gammel og pedantisk gubbe med for mye fritid som fikk litt for mange par sokker til jul i fjor? Ikke vet jeg.  Selv hevder han imidlertid at han bare ønsker å utnytte anledningen til å spre kunnskap om månefaser, et fenomen som er vakkert i seg selv, men enda flottere dersom man forstår mekanismene bak. Så da tar vi han på ordet, og kikker litt på månefasene.

For hvorfor er det slik at en voksende måne alltid kan ses om kvelden, mens den avtagende månen kommer til syne om morgenen? At forklaringen er ganske enkel og logisk betyr ikke nødvendigvis at man har tenkt over den.

Bildet over (fra Wikipedia) viser hvordan månefasene oppstår. Sola skinner fra oversiden av bildet. Jorda beveger seg i en bane fra venstre mot høyre. Vi ser ned mot Jordas nordpolområde, og jorda snurrer rundt sin egen akse mot klokka. Månen beveger seg rundt Jorda i samme retning, altså mot klokka, men mye langsommere. Jorda tar en runde rundt sin egen akse i løpet av et døgn,  mens månen bruker omtrent en måned.

Figuren er egentlig selvforklarende. Tenk deg at det er kveld og solnedgang. Du vil da måtte befinne deg på venstre kant av jordklodene på bildet.  Du vil da bare kunne observere månen når den står til venstre for jordkloden. Som vi ser av figuren vil da månen alltid være voksende (nymåne) og ha skyggen på venstre side. Motsatt, på morgenen ser du bare månen når den befinner seg på høyre side av jordklodene i figuren. Månen er da avtagende, eller i ne-fase.

En huskeregel jeg lærte på barneskolen. En minkende (avtagende) måne kan brukes til å tegne en a, mens en voksende (påtagende) måne kan brukes til å tegne en p. At påtagende er et ord som ikke finnes i ordlista er av mindre betydning.

Av figuren forstår vi også hvorfor fullmånen alltid går opp ved solnedgang og ned ved soloppgang. Fullmånen vil alltid befinne seg på motsatt side av sola på himmelen.

Logisk? Javisst!

Likevel bommes det over en lav sko i juleillustrasjoner. I følge artikkelen til Barthel viste nederlandske bøker og gavepapir halvmåne med feil månefase mer enn dobbelt så mange ganger som fasen var riktig. Det virker altså som om julekunstnerne ikke bare velger en tilfeldig månefase, men at de har en preferanse for en morgenfrisk avtagende måne på kveldsmotiver. Mon tro hvorfor? Den forsøksvise forklaringen til forfatteren er at det kanskje er mer naturlig for mennesket å tegne en månesigd med åpning mot høyre.

I det amerikanske materialet er fordelingen mellom avtagende og voksende måne mye jevnere. Amerikanerne har imidlertid en mye sterkere tendens enn nederlenderne til å gjengi julemotiver med fullmåne. Dette, mener forfatteren, kan blant annet forklares gjennom amerikanernes hang til å vise julenisseslede og reinsdyr i silhuett mot en fullmåne. I Nederland er julenisseforløperen Sinterklaas et mer flittig brukt julemotiv enn den amerikanske versjonen med flyvende reinsdyr. Sinterklaas rir på en ikke-flyvende hest, og er dermed mindre aktuell å plassere i klisjéfylte fullmånesilhuetter.

Okke som, det er vel verdt å kikke godt etter på julepapiret når du skal pakke inn årets gaver. Vitenskapelige feil er den dårligste julegave man kan gi sin neste.

—————————————————————————–

Oppdatering:

I kommentarfeltet nedenfor skriver Sverre Holm (medblogger på kollokvium) om den visuelle effekten av å snu månen. Han har også laget en manipulert snudd måne i bildet øverst i blogginnlegget. Siden det ikke er mulig å legge inn bilder i kommentarfeltet, legger jeg det manipulerte bildet her. Sammenlign med originalen over.

23 comments

  1. Morten Sickel · november 28, 2011

    Jeg lærte en gang huskeregelen (selvfølgelig amerikansk) DOC D for tiltakende, O er fullmåne C er avtakende.

    • Jostein Riiser Kristiansen · november 28, 2011

      Å? Vil det si at settet huskereglene vi lærte på Gjøvik skole ikke er komplett? Når jeg tenker over det ligner vel faktisk D og C mer på halvmåner enn a og p (spesielt med en font a-en skrives på denne måten). Dermed må vel utfordringen være å lage en norsk huskeregel som involverer D og C, til glede for kommende julegavekjøpere 🙂

  2. Anders Nermoen · november 28, 2011

    Hehe.. Arti artikkel!

    To ting.

    For det første så er det for høyrehendte tegnere enklere å tegne månesigden med åpningen mot høyre. Da kan håndbaken ligge i ro og vi kan rotere hånda og dermed enkelt få en finfin sigd. Bare prøv, det er mye vanskeligere andre veien. Så, tipper antallet høyrevridde månesigder er en funksjon av antallet høyrehendte julegavepapirtegnere.

    For det andre. Glanset julegavepapir inbiller jeg meg er en nord-amerikansk greie som europa har adoptert. Er ikke kulturen slik ‘over there’ at ungene får gavene sine på morgenen den 25. desember? Asså at det faktisk ER slik at nissen er ute på mårraskvisten natt til julemorgenen med gavene sine. Så det kan være riktig å ha skyggen på høyre side i deres kultur.

    • Jostein Riiser Kristiansen · november 28, 2011

      Hei,

      Jeg tror poenget ditt med høyrehendthet kan ha noe for seg. Det kan vel også være en positiv feedback her. Når mange høyrehendte tegner månesigden feil vei, vil det føre til at vi blir vant til at månen skal være sånn, og så tegner vi den sånn selv, selv om vi er venstrehendte.

      Når det gjelder problematikken den amerikanske julenissens døgnrytme, er dette noe forfatteren drøfter i artikkelen. I følge tradisjonen, hevder Barthel, er nissen ute hele natta og deler ut julegaver. På de fleste motivene med halvmåne er det imidlertid vanlig at det også finnes andre elementer som indikerer at det er kveld. Vi kan se at sleden er proppfull av gaver, at far i huset stirrer ut i mørket før han legger seg, korsang og fest på en plass i byen e.l. Som alt annet må månen studeres i en kontekst 🙂

  3. Sverre Holm · november 28, 2011

    Artig sak! Jeg tror det er noe med perspektivet når man tegner også, to ting antageligvis:
    1. Hvis sleden beveger seg mot høyre (som kanskje er naturlig for oss med skrift mot høyre) så vil en måne med åpning motsatt vei av sledens bevegelse se ut som om den ‘bremser’ bevegelsen og dynamikken i bildet. Dermed blir det en preferanse for ‘feil’ månefase.
    2. Hvis månen er tegnet på venstre side (igjen som på bildet) så blir det mest harmoni i bildet hvis åpningen i månen peker inn mot midten av bildet også.

    • Jostein Riiser Kristiansen · november 28, 2011

      Gode poenger dette også. Det kunne vært interessant å gått inn i kildematerialet til denne Barthel for å se etter slike effekter, altså månefase vs. retning på slede og plassering av måne. Vi får håpe det kommer oppfølgerstudier 🙂

  4. Per Øyvind Riise · november 29, 2011

    Viktige saker.

    I forhold til huskeregler: På andre siden av fjorden (i Brumunddal) lærte vi rett nok denne samme «a»-en for «avtagende», men nymånen ble en «b» for «begynnende», og det ordet finnes jo til og med i ordlisten.

    • Jostein Riiser Kristiansen · november 29, 2011

      Viktig, javisst. Godt at du innser alvoret i temaet 🙂 Begynnende høres ut som et godt alternativ, selv om jeg nødig vil at det skal åpnes for altfor stor kulturflyt fra østsida til vestsida av Mjøsa.

  5. Jan Wesenberg · november 29, 2011

    Et par morsomme feil i samme gate er:
    – Ruters symbol for nattbussen i Oslo, en voksende månesigd med den opplyste siden vendende oppover mot høyre, dvs. med sola helt klart høyt på himmelen.

    – Månen i en scene i den oscarbelønnede filmen «Den røde fiolin» ( François Girard 1998), som står på en mørkblå kveldshimmel og vender den opplyste siden på skrå opp.

    I det hele tatt er det tydelig at vi mennesker mangler intuisjonen for straks å oppfatte hvor månen er belyst fra, og hvor sola derfor må befinne seg…

    • Jostein Riiser Kristiansen · november 29, 2011

      Hei, og takk for kommentar.

      Intuisjon og månefaser er definitivt ikke lett. Og jeg tror denne Barthel som jeg skriver om har et poeng her: Opplevelsen av en flott halvmåne blir enda finere når man forsøker å se for seg hva som faktisk foregår.

      Jeg forsøke forresten å finne denne nattbusslogoen som du prater om på nett, men uten hell 😦

      • Jan Wesenberg · november 29, 2011

        Tidligere brukte Oslo sporveier denne feilvendte månesigden helt konsekvent som nattbuss-logo. Men nå etter at Ruter har overtatt, ser det ut som de har tonet ned bruken av denne logoen. Den er likevel fortsatt til stede f.eks. her:
        http://www.ruter.no/Documents/Rutetabeller/Nattbuss_korttabell.PDF.

      • Jostein Riiser Kristiansen · november 29, 2011

        Så sannelig! Takk for lenke. Der var det høy sol, ja. Eller kanskje det dreier seg om en riktig måne sett fra perspektivet til en sliten, festglad person på vei som har inntatt horisontalen i bussetet?

      • Jan Wesenberg · november 29, 2011

        – og jeg har en innskannet forside av en rutetabell for trikken fra 1995 der dette symbolet er brukt for nattrikken .

  6. Hans-Christian Holm · november 29, 2011

    Går det å si noe om hvor i verden en kan se månen med den kombinasjonen av helling og fase som den har i det øverste julenissebildet? Jeg så så vidt på http://www.jgiesen.de/moonlibration/index.htm, og måtte til rundt 50 grader sør for å finne noe som likna.

  7. Jostein Riiser Kristiansen · november 29, 2011

    Takk for kommentar!

    Hellingen på månen kommer an på årstiden, så det er vel vanskelig å si nøyaktig hvilken breddegrad nissen er på. Men, som du er inne på, må man vel noe lenger sør enn Norge før man finner en såpass kraftig helling som på bildet over. Jeg er dessverre ikke stødig nok i celest mekanikk til å kunne si hvor langt sør, sånn på sparket.

    Det er en forklaring på helling og månefaser her: https://planetariumweb.madison.k12.wi.us/mooncal/crescent-tilt/Crescent

    Ellers er Stellarium (http://stellarium.org/) et kjekt program for å kikke på denne typen effekter.

    • Jostein Riiser Kristiansen · november 29, 2011

      Ved nærmere ettertanke… I dette tilfellet vet vi jo hvilken tid på året det er (julaften!), så da burde det være mulig å bestemme breddegraden ganske nøyaktig 🙂

  8. Jan Wesenberg · november 30, 2011

    En så liggende måne som den på den øverste tegningen må bety en ganske lav breddegrad – kanskje et sted i Middelhavsområdet.

    Men å si noe sikkert er en litt komplisert prosess. Tykkelsen på månesigden er korrelert med fase, og fasen er i sin tur korellert med vinkelavstanden fra sola på himmelen. Har man bestemt fasen og dermed plassert månen på rett sted på ekliptikken ut ifra hvor sola befinner seg ved juletider, så kan man begynne å sjekke på hvilken breddegrad ekliptikken har denne hellingen på østhimmelen.

    • Sverre Holm · november 30, 2011

      Dette handler ikke om vitenskap men om estetikk spør du meg. Helningen på månen er en del av tegningens komposisjon og understreker farten på sleden.

    • Jostein Riiser Kristiansen · desember 1, 2011

      Stemmer nok at man i prinsippet kan bestemme omtrentlig breddegraden. Imidlertid kommer det inn flere kompliserende faktorer. For eksempel vil hellingen på månen avhenge av månehøyden, og den er det svært vanskelig å bestemme ut i fra bildet. Dessuten er jo utgangspunktet at månen allerede er røffli 90 grader feil, og da blir det jo meningsløst å diskutere den nøyaktige vinkelen.

      Og, selv om det kunne vært en artig nerdeøvelse å bestemme breddegraden, er det jo grenser for hvor stor presisjon man skal kunne forvente av julemotivtegnere som allerede inneholder flygende reinsdyr. Antagelig er heller ikke stjernekonstellasjonene meningsfulle. Jeg er nok litt på linje med Sverre her: Noe må kunstnerne få lov til å leke med 🙂

      Samtidig klør det jo i nerdemuskelen som ønsker å bestemme breddegraden 🙂

      • Jan Wesenberg · desember 2, 2011

        Selvsagt må kunstnerne få ha moro ut ifra sine forutsetninger, det er helt i orden! Men så må jo også vi realfagsgærninger kunne ha moro ut ifra våre forutsetninger. Jeg forsøker derfor:

        – Jeg tar for gitt at nedre billedkant er parallell med horisontplanet, Jeg ser bort ifra at månen ikke nødvendigvis befinner seg på ekliptikken, men kan være opptil fem grader over eller under den. For enkelthets skyld antar jeg at den er på ekliptikken, altså i en knute. Dermed måler jeg meg fram til at dette avsnittet av ekliptikken skjærer horisontplanet med ca 50 graders vinkel.

        – Jeg anslår fasen til ca 2 dager før nymåne (månesigden ser ut til å være ca en tredjedel av halvmåne – et problem er jo at månesigden her er tegnet med mer enn 180 grader mellom spissene). Ved juletider står sola nær vintersolvervspunktet, og en avtakende måne med denne fasen bør da stå i Vekten, nær grensa til Skorpionen.

        – Jeg vet ikke hvor langt nede den egentlige horisonten er (det vi ser på bildet er en ås), men jeg antar at den er ca dobbelt så langt under billedkanten som høyden på den synlige delen av åsen. Dvs. at månen står ca seks månediametere, dvs. tre grader, over horisonten (dette er opplagt tatt med telelinse).

        – På mitt hjemmelaga miniplanetarium (stjernehatten) finner jeg at denne delen av ekliptikken ved juletider på mårrakvisten på Oslo-breddegrad skjærer horisontplanet med ca 30 graders vinkel (helt på øyemål). Som en svært grov forenkling kan en derfor si at dette bør være ca 20 grader sør for oss, dvs. på ca 40 grader nordlig bredde (fullt så enkelt er det ikke, dette er jo ikke vanlig vinkelkonstruksjon i planet).

        Mitt tips er derfor at dette er enten i Rocky Mountains ca i Colorado, i fjellene på Balkan eller i Tyrkia, eller i Tienshan-fjellene i Kirgisia. Alle disse stedene burde det kunne være gran- eller edelgrantrær.

        Selvsagt kan det også være på den sørlige halvkule, og da på kvelden, dvs. at nissen nettopp har lagt ut på en lang natts ferd med fullastet slede, noe som jo virker mer logisk – og da antakelig et sted i Chile. Trærne likner riktignok ikke veldig på araucariaer, men…

        • Sverre Holm · desember 5, 2011

          Imponerende! Tegneren satt vel da kanskje i Colorado, der er det jo helt sikkert en fin hvit jul også.

  9. Tilbaketråkk: Vi hjelper deg med ønskelisten. I dag: nerdeklokker | Kollokvium
  10. Torstein Leidal · januar 7, 2015

    Mange gode kommentarer. Fin lesing. Jeg er grandonkel til en liten tulle som heter Luna, så jeg tror det blir mange slektninger med interesse for temaet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s