De 11 feteste astronominyhetene fra 2011

Ill.: Nicolaas Ervik Groeneboom

Tenk, for et år siden ruslet astronomene rundt i astronomikorridorene sine og var stakkarslig uvitende om så mye som vi vet i dag. Vi hilser 2012 velkommen med en kavalkade over de 11 mest spennende astronominyhetene fra 2011. Lista er satt sammen  etter fullstendig subjektive og vilkårlige kriterier av et panel på én person. Noen saker du savner? Noen som burde vært rangert annerledes? Legg gjerne igjen en kommentar under.

For en fysikkavalkade for 2011, se intervju med medkollokvianer Bjørn Samset fra nrk.no.

Vi starter på bunnen:

11. Kannibalmånen
Kan månen ha hatt en lillebror (eller -søster?) som den spiste opp for noen milliarder år siden? Ja, i følge Martin Jutzi og Erik Asphaug, som har simulert det tidlige jord-måne(r)-systemet. De mener den lille månen gjennom en langsom kollisjon la seg som en pannekake på det som i dag er månens bakside, og at dette kan forklare de geologiske ulikhetene på fram- og baksiden av månen. Hypotesen er spennende, så får vi se om den overlever nærmere testing. Dagbladet.no har skrevet en god artikkel om saken.

10. Antimaterie i bane rundt jorda

Et antimaterieromskip? (NASA)

Antimaterie eksisterer ikke bare i science fiction-fortellinger og i korte glimt i steindyre partikkelakseleratorer. Neida, en god håndfull antiprotoner svever også rett utenfor jordatmosfæren, fanget i jordas magnetfelt.

At jorda bærer på en liten tropp av antiprotoner har lenge vært forutsagt, men nå har disse partiklene for første gang blitt detektert. Oppdageren er PAMELA-satellitten, som fanget inn totalt 28 antiprotoner. Det er altså ikke snakk om store mengder antimaterie, men mer enn mange forventet.

Hva kan dette brukes til? Foreløpig ingen verdens ting, men det forskes faktisk på muligheten for å lage romskip som drives av fangede antiprotoner. PAMELA har kanskje bragt oss ett lite skritt nærmere en slik sci-fi-framtid.

Les mer i denne nyhetssaken fra nrk.no

9. Hvordan det nøytrale babyuniverset ble plasma

Det tok sin tid fra Big Bang til de første stjernene i universet ble dannet – flere hundre millioner år, faktisk. Dette stjerneløse barndomsuniverset var kaldt og rolig og bestod stort sett av nøytral hydrogengass. Så dukket stjernene opp, og det kraftige stjernelyset splittet hydrogenatomene opp i frie protoner og elektroner. Vi sier at universet ble ionisert.

En gruppe forskere har nå klart å bestemme akkurat når dette skjedde. Dette har de gjort ved å bruke Very Large Telescope (VLT) i Chile til å studere ekstremt fjerne galakser, og på den måten se tilbake i tiden. Og svaret? Universet ble ionisert da det hadde et volum som var omtrent 500 ganger mindre enn i dag. Universet var da bare rundt 800 millioner år gammelt, rundt en søttendedel av dagens alder (snaut 14 milliarder år).  Les mer her.

8. Enorme vannlommer i isen på Europa

Et av solsystemets mest spennende steder er jupitermånen Europa. Europa er dekket av et flere kilometer tykt islag, og under denne isen er det antagelig et enormt hav.

En gruppe amerikanske forskere har studert noen spesielle områder på Europas overflate der enorme isblokker ligger kaotisk på kryss og tvers. Ved å sammenligne med tilsvarende isfenomener fra jorda, har de konkludert med at det må finnes store innsjøer i lommer inni isen på Europa, innsjøer som er 500 ganger så store som Mjøsa. Dannelsen av disse innsjøene kan være viktig for å transportere livgivende kjemiske stoffer fra overflaten av Europa og ned i det store havet under. Dette gjør Europa til et enda mer spennende sted for å lete etter liv. Dagbladet har skrevet en god artikkel også om denne saken.

7. Mørk energi sirkles inn av WiggleZ

Vi regner med at rundt 70% av innholdet i universet i dag utgjøres av mørk energi – et mystisk stoff med frastøtende tyngdekraft som får universet til å utvide seg raskere og raskere. Vi vet pinlig lite om hva mørk energi egentlig er for noe, men hypotesene er tallrike som dopapirmerker på et velassortert supermarked. For å kunne skille mellom de gode og dårlige hypotesene trenger vi bedre observasjoner.

Her har prosjektet WiggleZ kommet med et viktig bidrag. Forskerne bak WiggleZ har målt posisjon og avstand til omtrent 200 000 fjerne galakser, og har brukt disse målingene til å lage et slags kart over hvor raskt universet har utvidet seg i tidligere tider. Et slikt kart kan brukes til å teste hvordan mørk energi oppfører seg og hva det er for noe. Den enkleste modellen vi har for mørk energi – en kosmologisk konstant – ser enn så lenge ut til å passe svært godt overens med observasjonene.

Les nyhetssak fra NASA  eller forskningsartikkelen.

Les kollokvium-sak om Euclid – som skal måle mørk energi enda mye, mye mer nøyaktig.

6. Melkeveien vrimler av planeter på loffen

At det vrimler av planeter rundt sola og andre stjerner er gammelt nytt. Men visste du at Melkeveien kan inneholde like mange vagabond-planeter – altså planeter som loffer rundt på egenhånd uten å være tilknyttet noen spesiell stjerne?

En gruppe forskere publiserte i mai resultater der de hevdet å ha spor av ti slike frittsvevende planeter. Det høres kanskje ikke veldig imponerende ut, men da skal man ha i bakhodet at disse planetene er svært vanskelige å få øye på, så vanskelig at det er umulig å observere dem direkte.

Det man gjorde i dette studiet var å se etter planeter som tilfeldigvis passerer foran bakenforliggende stjerner. Når dette skjer, vil planetenes tyngdekraft fungere som en linse som bøyer lyset og forsterker lyset fra stjerna bak. Det fører til et lite, karakteristisk hopp i stjernelyset som kan observeres. Planetene som er funnet så langt er alle svært store. Trolig finnes det enda flere små, frittsvevende planeter, men for å observere disse trenger vi bedre observasjoner. Les mer i denne artikkelen på dagbladet.no.

5. Gravity Probe B har målt Einsteins vaffelrøreeffekt

En pussig konsekvens av Einsteins generelle relativitetsteori er at roterende objekter drar litt i selve rommet rundt seg. Dette fører til at selve rommet også begynner å rotere. Dette kalles den trege dra-effekten, og kan sammenlignes med hvordan en hurtigroterende miksmaster langsomt drar vaffelrøre med seg i dansen.

Nå er denne effekten for første gang påvist direkte. Dette skjedde gjennom eksperimentet Gravity Probe B, en satellitt som har gått i bane rundt jorda, utstyrt med ekstremt nøyaktige gyroskoper. Eksperimentet ble avsluttet i 2005, men først i år har analysen av resultatene blitt avsluttet. Resultatet? Gyroskopene i satellitten har blitt dratt i jordas rotasjonsretning, akkurat så mye som Einsteins teori har forutsagt. Les mer på forskning.no.

4. Stammer verdenshavene fra kometer?

Hartley 2 har samme deuteriumandel som havene på jorda. Denne kometen ble gjort til kjendis i fjor, da den fikk besøk av romsonden EPOXI som tok noen spektakuære nærbilder.

Det har lenge vært spekulert i om de store vannmengdene på jorda kan ha blitt fraktet hit av kometer – disse skitne snøballene som vandrer rundt i solsystemet. For å teste denne hypotesen kan vi se om vannet i kometene har samme «fingeravtrykk» som vannet i verdenshavene på jorda. Fingeravtrykket er i dette tilfellet hvor mye av vannet som inneholder hydrogenisotopen deuterium. Flere kometer har tidligere gjennomgått en slik analyse, og resultatene har vist at deuteriumforekomstene i kometer og verdenshav er svært forskjellig.

Men det var fram til i år. Kometer finnes nemlig i to hovedgrupper: de som stammer fra Oort-skyen, og de som stammer fra Kuiperbeltet. Kometene som har blitt analysert tidligere var alle sammen fra Oort-skyen. I oktober i høst ble det for første gang publisert en isotopanalyse av en Kuiperbeltekomet – superpeanøtten Hartley 2. Det viste seg at forekomstene av deuterium i Hartley 2 er så godt som identisk med det vi finner i verdenshavene. Konklusjon: Det kan godt hende at verdenshavene stammer fra kollisjoner med Kuiperbeltekometer.

Saken ble omtalt på kollokvium.no i oktober.

3. En supernovaeksplosjon i bakgården 

I august i år ble det oppdaget en supernova – en stjerneeksplosjon – i galaksen M101. Denne galaksen ligger bare 21 millioner små lysår unna oss, noe som i kosmologisk målestokk kan kalles vårt nære nabolag.

Supernovaen viste seg raskt å tilhøre en spesielt viktig gruppe supernovaer kalt type 1A. Disse supernovaene har den nyttige egenskapen at de har en forutsigbar lysstyrke – de er såkalte standardlyskilder.  Når observerer ser hvor kraftig en supernova type 1A ser ut og sammenligner med hvor mye lys vi vet at den sender ut, vil vi derfor kunne anslå temmelig presist hvor langt unna den er. Vi kan derfor bruke type 1A supernovaene til å måle avstander, og siden de lyser så kraftig kan vi måle svært store avstander. Dette kan brukes til å kartlegge hvordan universet har utvidet seg opp gjennom historien, noe som igjen kan lære oss hvordan den mørke energien dytter universet utover.

Vår kunnskap om type 1A supernovaer er imidlertid svært mangelfull. Vi vet omtrent hvordan de ser ut, men ikke nøyaktig hva slags eksplosjoner det er snakk om. Supernovaen som ble oppdaget i M101 var ikke bare svært nær oss, den ble også oppdaget svært tidlig, slik at vi fikk mulighet til å studere den nær begynnelsen av eksplosjonen.

Bedre forståelse av type 1A supernovaer gjør at vi blir sikrere på akkurat hvor kraftig de lyser, noe som igjen gir oss et enda bedre avstandsmål i universet. Dette vil igjen bidra til å øke forståelsen vår forståelse mørk energi. Foreløpig konklusjon fra studier av august-supernovaen: Eksplosjonen skyldtes at en hvit dvergstjerne hadde trukket til seg masse fra en «vanlig» stjerne til den ble så tung at den kollapset og eksploderte.

2. Enceladus – solsystemets feteste måne

Blant alle måner i øst og vest er Enceladus mitt hjerte nest. Har du lurt på hvor headerbildet i bloggen kommer fra? Jo, det er nettopp Enceladus! Denne Saturn-månen med himmelhøye vann- og isfontener er ikke bare vakker, den er også ekstremt interessant med tanke på mulig eksistens av liv. Man har lenge lurt på om det er for kaldt på Enceladus til at det kan være store mengder flytende vann under isen. Dette synet har endret seg i år.

I mars kunne en gruppe forskere rapportere at de hadde målt temperaturen ved Enceladus’ sørpol til å være mye høyere enn tidligere antatt. Det er gode nyheter for oss som liker flytende vann bedre enn is. Og bare to måneder senere dukket det opp en annen god nyhet for alle vannfans – nå fra en studie av innholdet i Enceladus’ isfontener. Det viste seg at disse inneholder store mengder natriumsalter – akkurat som havene på jorda. Forekomsten av natriumsalter kan enklest forklares ved at vi har store flytende sjøer under isen og at disse vasker natriumsaltene ut fra den underliggende berggrunnen. Altså: To uavhengige og helt ulike studier tyder begge på at det er vann under isen på Enceladus!

Etter min mening er Enceladus enda tøffere en Jupiter-månen Europa (se 8. plassen). Dette skyldes de enorme isfontenene. Disse geysirene slenger Enceladus’ innvoller langt ut i rommet. Det burde derfor være mulig å sende ut en romsonde som kan fly gjennom fontenene og lete etter kjemiske fingeravtrykk fra liv. På Europa vil de samme sporene ligge gjemt under kilometervis med is.

Jeg skrev om Enceladus i et innlegg i juni. Det var dessverre før kollokvium.no ble lansert, så teksten ligger i arkivet som en nesten ulest perle og venter på deg 🙂

1. Keplers gullrekke

Kan Kepler-22b se slik ut? Illustrasjon laget av Nicolaas Ervik Groeneboom.

Og vinneren i klassen for årets mest spennende astronominyhet(er) er *trommevirvel* Kepler-satellitten! Prisen tildeles for oppdagelsen av en mengde planeter i andre solsystemer – såkalte eksoplaneter –  og da i særdeleshet for de tre planetene Kepler-22b, Kepler-20e og Kepler-20f.

2011 har virkelig vært et kronår for den planetjaktende satellitten Kepler. Det startet i februar, da Kepler-teamet gikk ut med over 1200 planetkandidater – altså planeter som trolig finnes, men som ennå ikke er bekreftet. I desember ble dette tallet økt til over 2000. Men det er også planeter som har blitt oppgradert fra å være bare kandidater til å bli bekreftede planeter. Tre av disse er spesielt spennende.

Kepler-20e og Kepler-20f ble offentliggjort som en førjulspresang 20. desember. Dette er de minste planetene i bane rundt en vanlig stjerne som er funnet utenfor vårt eget solsystem – den første er bittelitt mindre enn jorda, mens den andre er bittelitt større. Oppdagelsen av så små planeter er en milepel i jakten på jordas tvillingplanet. Men selv om Kepler-20e og Kepler-20f ligner jorda i størrelse, ligger de dessverre altfor nær moderstjerna si til å kunne være bebodd av noe som ligner livet på jorda. Det vil rett og slett være altfor varmt der.

…og det er her Kepler-22b kommer inn i bildet. Kepler-22b ligger akkurat passe langt unna sin moderstjerne til å ha flytende vann, strender, kokosnøttdrinker med sugerør og et knippe hyggelige servitører. I tillegg er moderstjernen svært lik Sola, så vi begynner virkelig å nærme oss en jord-tvilling. Dessverre har Kepler-22b en diameter som er over dobbelt så stor som jordas, så noen perfekt tvilling er ikke denne planeten heller. Men det vi lurer på er: Er det liv der? Kanskje. Les mer om  dette i et mer utfyllende blogginnlegg  om Kepler-22b på kollokvium.no.

Kepler-satellitten er ennå ikke ferdig med sin planetjakt, og vi kan helt sikkert vente oss flere spennende oppdagelser fra den kanten i året som kommer.

Nyheter som nesten nådde opp på lista: 

Messenger-sondens utforskning av Merkur, Dawns utforskning av Vesta, Gassky på vei mot supermassivt svart hull, Solas korona varmes opp av spicules, Neptun fylte ett år, Flere tegn på flytende vann på Mars.

Se også:

nrk.nos astrokavalkade basert på intervjuer med Kåre Aksnes, Jan Erik Ovaldsen og Knut Jørgen Røed Ødegaard.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s