Empati mot terror?

    Den 22. juli i fjor skjønte vi alle at terror ikke bare er noe som skjer andre steder. Den kan også ramme oss her i lille Norge. Nå er snart rettsaken i gang. Samtidig vil det bli diskutert hva vi kan gjøre for å unngå at slike hendelser skjer. Fokus vil være på politi, sikring av bygg, overvåking etc. Men er det nå egentlig bare der vi kan gjøre en innsats? Burde vi ikke gå grundigere til verks og jobbe aktivt for å hindre at  barn ikke utvikler seg til iskalde monstre uten empati?

Den kanadiske empatiforkjemperen Mary Gordon, sier som følger: ”Empathy is caught, not taught”. Empati er altså smittsomt hvis man er i et empatisk miljø. Her har foreldre størst påvirkningskraft, et ansvar de aller fleste gjør sitt beste for å møte. Allikevel er det lett å trå feil. Jeg kjenner ingen foreldre som ikke har kjent følelsen av å mislykkes. I de fleste tilfeller går det allikevel bra, men noen ganger gjør det ikke det. Ansvaret er ikke alltid foreldrenes, men kan skyldes andre omstendigheter. Derfor er det all grunn til å spørre om vi kan overlate noe så viktig som empati til tilfeldighetene.Kan det i stedet være en ide å integrere empati i barneskolen? Hvordan kan man så gjøre det?
     Se for deg en barneskoleklasse. Midt i rommet legger læreren ut et grønt teppe. Så går døren opp, og inn kommer en nybakt mor med sin 2 måneder gamle datter. Babyen er umiddelbar, ekte og uten fordommer. De tar plass på teppet, og barna begynner å stille spørsmål. Ved å studere samspillet mellom mor og baby, får barna studert på nært hold hvordan mennesker kommuniserer når de elsker noen. Barna blir oppfordret til å tolke babyens følelser. Er den sulten, redd, trygg eller glad? På et slikt besøk i en 3. klasse har moren til babyen Karen, som er 9 måneder, tatt med mat som Karen ikke liker. Når hun gir henne maten, gjør den grimaser og spytter den ut. Det er starten på en spennende diskusjon. Hvorfor reagerte babyen slik? Hva gjør elevene når det er noe de ikke liker? Hva gjør voksne når det er noe de ikke liker?
     Per i dag har nesten 400 000 barn i 7 ulike land deltatt i slik undervisning. Den kalles “Roots of Empathy” og består av 9 babybesøk og ytterligere 18 diskusjons- og refleksjons-økter i løpet av et år. Underveis får elevene innblikk i hvordan babyens hjerne vokser. De forsøker også å finne ut hva slags personlighetstype babyen har, og diskuterer så hva slags personlighet de selv har. Ved å studere hvordan det oppstår et bånd mellom foreldre og barn, får de et utgangspunkt for å diskutere tilhørighet og hvor vondt det er å ikke bli inkludert i et fellesskap. De får også et grunnlag for å snakke om kommunikasjon og får oppleve ærlig kommunikasjon der følelsene blir vist frem.
     Mary Gordon, som har grunnlagt “Roots of Empathy”, deltar nå i en amerikansk satsning som kalles “Every Child Must Master Empathy”. Ambisjonen er å få skoler med stor innflytelse til å satse på empatitrening. Slik håper man at empatitrening skal spres raskt og effektivt, men nytter det?
     Effektene av Roots of Empathy har blitt studert av uavhengige forskere ved flere ledende universiteter. Alle rapportene konkluderer med at undervisningen reduserer aggressiv adferd, gir et bedre læringsmiljø og øker barns sosiale og følelsesmessige modenhet. Babyens visdom skaper et klassemiljø hvor barna kommer nærmere hverandre og får økt respekt for hverandre. Ved å oppdage hvor like de er, får de også økt forståelse for hverandre. Slik trening kan være viktigere enn noen gang i disse tider hvor unge mennesker kommuniserer mye via sosiale medier. Slik kommunikasjon ser nemlig ut til å redusere evnen til empati.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s