Jorda vingler litt. Mars også.

Dette innlegget er skrevet av Øyvind Hammer, forsker ved Naturhistorisk Museum og PGP, epost: ohammer@nhm.uio.no, hjemmeside.

Det kan være gøy å se store linjer i de nære ting. Her, for eksempel, er et bilde fra Wolffs gate, en stille sidegate på Fagerborg i Oslo:

Image

Stripene i fjellet er lag av kalkstein og skifer, som opprinnelig lå horisontalt. Disse lagene er gamle havbunner, avsatt for omtrent 456 millioner år siden. Det tok la oss si tusen år å avsette en centimeter, så disse tjue meterne tilsvarer et tidsrom på et par millioner år. Noe sånt. Alt dette er greit.

Spørsmålet er hvorfor det veksler mellom kalkstein og skifer, og hvorfor det skjer med såpass jevn avstand. I Wolffs gate er det omtrent 40 cm mellom hvert lag, altså 40 tusen år. Andre steder i lagrekken i Oslo kan det være litt mer eller mindre, men det pleier å være periodisiteter på mellom 15 og 100 cm. Vi tror at sedimenttilførsel delvis styres av klima, direkte eller indirekte. Lagene i Oslo kan dermed representere periodiske klimaendringer på skala fra omtrent 15 til 100 tusen år.

Istidene gjennom de siste par millioner år følger et liknende mønster.

Det er fordi jorda vingler.

Presesjonen er en syklisk endring i jordaksens retning, med en hovedperiode på omtrent 26 tusen år. Presesjonen er betydelig – den innebærer for eksempel at nordstjernen for fem tusen år siden ikke var Polaris, men Thuban, som nå ligger 26 grader fra polen. Aksehelningen varierer mellom 22.1 og 24.5 grader med en hovedperiode på rundt 41 tusen år. Eksentrisiteten til jordbanen varierer med perioder på 413 tusen år og omtrent 100 tusen år.

Disse variasjonene spiller sammen på ulike måter og gir opphav til endringer i årstidsforskjeller og solinnstråling. Milankovitch-sykluser heter det.

Det er mange ting her som vi fortsatt ikke skjønner, og vi skal ikke automatisk anta at alle lag i fjellet har astronomiske årsaker. Likevel ser det ut til at disse syklusene har vært viktige på Jorden i de siste 500 millioner år, minst. De kan være utrolig nyttige for å måle geologisk tid – det er jo bare å telle lagene, så vet vi hvor lang tid som har gått. I prinsippet.

Derfor går jeg rundt i Oslo-området med mine gule instrumenter og måler opp tusenvis av sånne lag. Jeg har holdt på et par år allerede. Jeg skal prøve å finne ut om stripene i Wolffs gate, under hagegjerdet, skyldes de majestetiske bevegelsene i solsystemet. Store linjer i de nære ting.

Til slutt: Her er et bilde tatt av NASAs Mars Reconnaissance Orbiter. Det viser lag i Becquerel-krateret på Mars. Hvert lag er omtrent 3.6 meter tykt. Likner litt på Wolffs gate, ikke sant. Til venstre i bildet kan man se at lagene kommer i pakker på ti. Det stemmer visstnok bra med kjente variasjoner i baneparametrene til Mars. Nå til høsten skal den nye Mars-bilen, Curiosity, kjøre opp en fjellside med liknende lag. Det skal bli moro.

Image

2 comments

  1. Bjørn H. Samset · april 1, 2012

    Nydelig, Øyvind. Takk for et flott innlegg – vi ser frem til mer 🙂

  2. Carbomontanus · april 1, 2012

    Det er godt å få det bekreftet at det er Milancovic- svingninger. Det har for meg stått som et stort mysterium. Etter å ha studert knollkalken og llurt på hvordan i all verden kan det være mulig med så regelmessig rytmisk sedimentering over så lang tid, reiste vi gjennom Dalom tversover Italia og der står lagene opp på skrå, men åpenbart etter samme rytmiske prinsipp. Det er som å pløye gjennom en bok i 60 Km/ h og boken var meget tykk så jordenj må være ganske usigelig gammel for alle de kapitlene der er skurt vekk av isen i norge. Vi har til gjengjeld det som er meget eldre enn det igjen. Når vi derfor står på fjeller som det er måsa på, så er det et ganske ufattelig tidsspenn mellom det fjellet og den måsan.

    Men så finner vi det igjen i Precambrium, joggu finnes det stedvis rytmiske striper i fjellet der og, som ligner ganske mistenkelig på knollkalk. Det kjemiske innhold selv om det er meget omkrystallisert, sier meg at det er sedimentært.

    Lagenes tykkelse tror jeg man kan tyde temmelig fritt, for hva som sedimenterer i havet vil være meget betinget av elver på land som fører leire og mudder til havs, skifter leie.

    Hva jeg ser i knollkalken er at det skifter rytmisk mellom leire og kalk og kisel. Hvor knollene er kisel, leira er mørk og kan enkelt vises å inneholde fossilt carbon i redusert form mens kalken er hvit, oxyderende miljø. Ta et leirkorn og brenn det ved rødglød det blir rød tegl. det røde er jern. Brekk over, det er black carbon nemlig koks inni. Og kalken skal bruse med saltsyre om den er ekte. Det er feltmineralogiske forprøver. Kisel skal bestå for saltsyre men løses i glødende lut på enj skje av rustfritt stål. Er det virkelig gammelt så må vi begynne å lete etter kjemiske heller enn fysiske fossiler for å bli klok på det. Klarer vi å brenne elektrisk ledende koks av det, så er det Early Life.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s