Tre døde fysikere: Løsning

Inspektør Isaak Hemmer smiler og hever ølglasset i en skål med de to kvinnene på andre siden av bordet. Han har den nå. Løsningen – eller snarere løsningene – på mysteriet med de Tre Døde Fysikere. Selveste Sherlock Holmes uttalte at hvis man bare eliminerer det umulige så vil man sitte igjen med det som faktisk skjedde. «Holmes kan aldri ha møtt en kvantefysiker» tenker Hemmer. «Det er tydelig mer som må regnes som mulig i dag enn da jeg gikk på folkeskolen.»

Heldigvis har Hemmer aldri følt seg for stolt til å be om hjelp, og denne gangen var den kanskje mer nødvendig enn vanlig. Han retter blikket mot den aerosolrøde solnedngagen og tenker gjennom forløpet en gang til, og på teoriene han fikk fra de to fysikerene han nå har spandert strawberry daiquiries på…

Den brente fysiker

Mange bølger små...

Først var det fysikeren på Theaterkaféen. Det så ut som spontan forbrenning, og en litt mer alternativt – og makelig – anlagt kollega hadde alt første dagen foreslått for Hemmer at han burde henlegge den som nettopp det. «De hadde en sånn sak i Irland i fjor» hadde han sagt. Isaak Hemmer hadde kommet med et lite sosialt fnys og gått sin vei.

Skulle et levende menneske begynne å brenne, så måtte det bli overført energi til den brennende delen av kroppen fra et sted utenfor den. Spørsmålet ble bare hvordan. Eliminer de umulige metodene, sitt igjen med den riktige.

Gjennombruddet hadde kommet da en av servitørene husket at alle konferansedeltakerne hadde brukt disse nerdete eksterne antennene på laptopene sine, som om de ikke var fornøyd med signalstyrken i kafeen. Eller som om de trengte litt ekstra kraft… Hemmer hadde diskutert dette med en av hans nåværende kafégjester, en ekspert på elektromagnetisk stråling, og lært seg litt om konstruktiv interferens og superposisjon av bølger. Legger man to vannbølger oppå hverandre får man en dobbelt så høy bølge. Legger man elektromagnetiske bølger – også kjent som varmestråling hvis de har rett bølgelengde – oppå hverandre så kan man få ganske heftig mye energi på ett sted.

Kafédrapet måtte ha vært planlagt svært nøye. Ti fysikere hadde sørget for å ankomme kaféen først, og plassert seg i en veldig presis ring rundt bordet der offeret skulle sitte. De hadde peilet inn på stolen der han ville komme, og brukte antakelig først WiFi-signalet til å sørge for at PCene sto på nøyaktig riktig sted. Deretter var det bare å skru på de eksperimentelle antennene samtidig og la elektromagnetismen gjøre resten.

Den strålingen som brukes i WiFi-nettverk er av samme type som den som brukes i mikrobølgeovner, hadde Hemmer fått lære. Sammenligningen var normalt ikke særlig god siden en ovn bruker fenomenet stående bølger til å overføre energi fra strålingen til maten, men i dette tilfellet var den ikke så dum. Fysikerne hadde på en eller annen måte klart å utvikle antenner som sørget for stående bølger et spesielt sted i rommet, mer bestemt midt mellom alle antennene. Der var det blitt veldig varmt veldig raskt, og de hadde rett og slett fått offeret til å begynne å brenne innenfra.

Hemmer hadde identifisert noen av de deltakerne som var på Theaterkafeen den dagen, gjennomsøkt hotellrommene deres og funnet to av antennene. En av de skyldige tilsto raskt, og innrømte dessuten at inspirasjonen kom fra en klassisk vandrehistorie på nettet – at man skulle kunne koke et egg ved å plassere det mellom to mobiltelefoner (som bruker samme typen stråling) og så ringe.

Så langt så vel. Dette var den mest jordnære av de tre sakene, og Hemmer regnet med fellende dommer for alle de involverte.

Den gjennomhullede fysiker

Fysikeren som hadde falt død om under broen, samtidig som Oslo var blitt rystet av et kraftig jordskjelv, var en hardere nøtt. Faktisk, viste det seg, en nøtt med skall av metall og kjerne med uendelig tetthet.

Først hadde Hemmer sett bort fra jorskjelvet og fokusert på det han fant på broen. Notatene sa: «En treplanke påmontert en laserpeker av typen som brukes under forelesninger, og dessuten et plastrør. I røret var det en rekke kuler av metall, senere identifisert til å være en legering av neodinium, jern og bor. Aller nederst i røret satt en annen kuleformet anordning av metall koblet til et lommelyktbatteri. Denne kulen var hul og nå åpen.»

Laseren var opplagt til å sikte med, fra broen og ned på offerets raggete isse. En epost til Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo avslørte at kulene og de andre tingene i røret sannsynligvis var en gauss-kanon – en anordning som bruker veldig sterke magneter (som man kan få av nettopp denne legeringen) til å dytte kuler av gårde med stor fart. Den var med andre ord en primitiv pistol – en som han nå planla å gjenskape sammen med barna i neste ferie.

Men hva skjøt den?

Et annet tips fra fysker-miljøet var nødvendig her, etter at Hemmer selv hadde eliminert det aller meste som umulig. Det viste seg at det bare få dager før påske var publisert en artikkel der det vises at hvis et såkalt «primordial black hole» – et sort hull blitt til overs etter universets første sekunder – kolliderer med jorden, så vil det bare føles som et lett jordskjelv. Hemmer hadde raskt avskrevet dette også, men hans fysikerkontakt hadde engasjert pratet videre, regnet på baksiden av både to konvolutter, en serviett og en resturantregning, og kommet frem til at jo da, jordskjelvet i Oslo kunne godt ha kommet fra et sånt.

Men hvordan kunne man fått tak i et «primordial black hole» da, ville Hemmer vite? Det hadde ikke fysikeren noe svar på, men han visste at hvis man først hadde et så måtte man sørge for å holde det langt fra vanlig stoff. For eksempel fanget i en kule der man kunne bruke induserte elektriske felt til å holde det vekk fra veggene. «Den ideelle kule, helt umulig å oppdage» hadde fysikeren sagt. Nettopp en slik anordning som Hemmer hadde funnet på broen, med andre ord, der hullet kunne vært holdt fast inne i den nå åpne kulen.

Her sto denne saken. Hemmer var rimelig sikker på at det måtte være sånn, men også rimelig sikker på at dette var noe han aldri ville klare å bevise i en rettssak. Om han fikk noen av de mistenkte til å tilstå fikk tiden vise…

Den fusjonerte fysiker

Til slutt var det fysikeren i det låste rom på Blindern, han som døde av strålingssyke i en pøl av vann med høy konsentrasjon av deuterium og tritium.

Var dette i det hele tatt et drap, mon tro?

Hemmer hadde, igjen ved hjelp av sine to kafégjester, funnet frem til en eldre fysiker som kunne fortelle at han selv hadde drevet med noe slikt tidligere i karriæren. Kulen med høyttalerene på minnet om et eksperiment med sonoluminisens – å lage lys fra lyd. En liten boble føres inn i helt rent vann. Man sender så lydbølger gjennom vannet, på en slik måte at boblen blir veldig fort og hardt trykket sammen av lydtrykket. Dersom man klarer det riktig så vil hver sammentrekning av boblen føre med seg et lite lysglimt.

Hva så med deuterium og tritium? Disse er begge tyngre versjoner av hydrogen, og når de erstatter vanlig hydrogen i vann får man vann som har større sjanse for å fusjonere – at hydrogen smelter sammen til helium. Sonoluminisens, kunne fysikerkilden fortelle, har lenge vært en god kandidat til såkalt kald fusjon – fusjon uten de enorme reaktorene man bruker i dag.

Hemmers undersøkelser avslørte at den døde fysikeren, en høyst distre professor fra CalTech i USA, hadde nettopp dette som sin hobby. Han hadde trolig satt opp eksperimentet som en demonstrasjon, ut fra sine egne notater, helt uvitende om at det i dag skulle finne på å virke. Kanskje deuteriumblandingen ikke var helt som vanlig, eller vannet i Oslo inneholdt noe han ikke var vant til? Uansett – et kort øyeblikk hadde han fått til kald fusjon, og som tragisk resultat av dette omkommet av strålingssyke. Fusjon fører uunngåelig til store mengder radioaktiv stråling…

En oppsummering – og en gnagende mistanke…

Saken står altså slik: To drap, hvorav ett oppklart og ett under videre etterforskning. Ett ulykkestilfelle – eller muligens et drap snedig nok til å gå under radaren.

Isaak Hemmer skåler en siste gang med de to som – uavhengig av hverandre – har hjulpet ham med løsningen. Elin Enger og Anette Lauen Borg, PhD. Begge fysikere, begge ansatte ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Dessuten tydeligvis gamle kjente.

Tilfeldig?

Hemmer ser dem gå, og bestiller nok en øl. Hjernen er alt i gang med å angripe neste lag i dette mysteriet. Hva om disse to…

Takk til alle som sendte inn svar på kollokviums påskekrim 2012 – og spesielt til Anette og Elin som kom nærmest en «riktig» løsning. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s