Bleiebarn er forskerspirer

Når vi intervjuer barn som går på Forskerfabrikken om når de ble interessert i naturvitenskap, er det en god del som svarer at de har vært interessert så lenge de kan huske. Men på et tidspunkt må interessen ha blitt vekket, for det er vel ingen nyfødt baby som er født nerd? Det trodde i hvert fall ikke forskere fra California da de gikk i gang med å undersøke naturvitenskapsinteressen til barn i alderen 4-7 år. Hypotesen de ville teste var om at barns interesse for naturfaglige emner skapes gjennom et samspill mellom barnets reaksjoner og de uformelle læringssituasjonene foreldrene tilbyr i form av bøker, TV, museer, leker og lignende. Hele 192 barn ble fulgt opp over flere år med årlige intervjuer,hjemmebesøk og laboratoriebesøk. Foreldrene ble spurt om hvordan de stimulerte barna sine på ulike måter og hva barnet interesserte seg for når det fikk velge selv. Alle familiene tilhørte middelklassen med en gjennomsnittlig utdannelse på 16 år.

De barna som var mest interessert i naturvitenskapelige temaer som tekniske leker, dinosaurer, verdensrommet og lignende som 4-åringer, hadde størst sannsynlighet for å være mest interessert som 7-åringer også. Dessuten så det ut som familiene hadde etablert et mønster for hvordan de stimulerte barna sine fra de var veldig unge. For barn som fikk mange erfaringer med naturvitenskaplige emner tidlig, fikk også flere slike erfaringer da de ble eldre.

Det mest interessante funnet var allikevel at barn som allerede i 4-års alderen uttrykte interesse for naturvitenskaplige temaer, fikk flest sjanser til å utforske slike temaer i årene som fulgte. Det var derimot ikke slik at barn som fikk rikelig med muligheter til å engasjere seg i naturvitenskapelige emner, ble mer interessert når de ikke var så veldig interesserte i utgangspunktet. Resultatene kan dermed tyde på at interessen for naturvitenskap oppstår før barn fyller 4 år, og det var faktisk flere foreldre som kunne bekrefte akkurat det. Noen mente at barna hadde hatt denne interessen fra de var 18 måneder gamle.

Hvordan denne tidlige interessen oppstod, kan studien ikke svare på, men det er vel grunn til å tro at miljøet er viktig.  I så fall kan småbarnsavdelingene i barnehager være stedet for å rekruttere flere til realfag i fremtiden.

Kilde: Science Education, vol 96, No. 5, p 763-786, 2012

3 comments

  1. Stein Vidar Hagfors Haugan · september 20, 2012

    «Well… it’s obvious, really!»

    Jeg tør påstå at forskertrang er en *medfødt* egenskap, og at spørsmålet heller burde være motsatt: Hvorfor mister noen barn nysgjerrigheten på naturvitenskap!

    Barn er *utrolig* lærenemme fra fødselen av – og nysgjerrige! Tenk på hvor utrolig mye de lærer i løpet av de første par årene! Det er ikke fordi de blir pushet eller oppfordret til det – det kommer helt naturlig. For å ta noen eksempler:

    – Få barn lar være å smake på det meste de kommer over. I kjemiens barndom (på grensen til alkymi) var *smak* og konsistens en opplagt «egenskap» ved kjemiske stoffer/blandinger som var gjenstand for «forskning»/klassifisering.

    – I løpet av få år lærer barn å gå, og å snakke, å gjenkjenne utrolig mange gjenstander, selv om de er rotert, opp ned etc. etc. Ting faller mot bakken, ikke oppover. Vis meg en forelder som ikke har vært litt oppgitt over «slipp-ting-på-gulvet»-fasen. Dette er «ferdigheter» som faktisk er innlært, og krever innsikter som dypest sett er av matematisk-naturvitenskapelig natur.

    Barn lærer jo også veldig mye som *ikke* er av MatNat-natur, men det viser jo bare at de er nysgjerrige på mange fronter: Hvor langt kan jeg gå før mor eller far blir sint? Hva betyr et slikt eller sånt ansiktsuttrykk? Hvordan tolker jeg en setning?

    Alt dette er ting som er vanskelige å finne ut av. Vi har knapt nok greid å lage spesialiserte systemer med «kunstig intelligens» som kan *benytte* slike regler – langt mindre finne ut av reglene selv ved å eksperimentere!!!

    Evolusjonsmessig er ikke rart at barn er «hard-wired» til å finne ut av hvordan verden fungerer – det er en livsnødvendighet! Dette gjelder jo alle dyr i større eller mindre grad, forsåvidt. Men menneskene har *en* stor fordel: Vi blir aldri helt voksne! Selv utseendemessig kan man se dette: Apeunger likner mye mer på mennesker enn voksne aper. Og det er ikke vanskelig å gjenkjenne en viss barnslig begeistring hos de fleste forskere/nerder idet de finner ut eller forstår noe nytt 😉

    Så: Finn ut hvorfor forskerspiren visner – ikke bruk tid på å finne frøet!

  2. Anonym · september 20, 2012

    Jeg er enig med Stein Vidar Hagfors Haugan. I tillegg tror jeg at vi må være flinkere til å motivere barn som er vitebegjærige. Hvem kjenner vel ikke igjen barnet som spør: «Hvorfor, det? Hvorfor det?» Da hjelper det ikke barnet å fortelle at «sånn er det bare».

    Vi bør ikke bare motivere barna til å være nysgjerrige, vi bør lære de å lete og finne svarene gjennom egne oppdagelser. 🙂

  3. Carbomontanus · september 21, 2012

    Her er det kommet to vettuge svar, så jeg slipper å si det selv.
    Det kan være viktigere å kaste lys over anti- videnskabeligheten og hvordan og hvorfor nysgjerrigheten og forskerviljen og instinktet trampes ned og brekkes ned for å sosialisere og normalisere folk og gjøre dem «voksne». Det heter jo ofte i forskerbiografier osv at «De beholdt sin barnslige nysgjerrighet» og forsket hele livet.

    Det har åpenbart også ytre stilmessige og ideologiske og sosiale randbetingelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s