En geolog blir førstemann på Mars

5716789097_80b420cc50_z

Er vi alene i universet? Finnes det liv på andre planeter? I søken etter livets gåtefulle opprinnelse og svaret på det største av alle spørsmål, «hvorfor er vi her?», har vi lenge vendt oss mot verdensrommet. Via livsformer på andre planeter kan vi paradoksalt nok finne oss selv. Mars, den røde og kalde steinplaneten, har ingen tegn til overflateliv, men det kan ikke utelukkes at livsformer finnes under bakken. Optimismen grunner i spørsmålet om eksistensen av vann på Mars, både i nåtid og fortid, siden vi vet fra Jorden at vann og liv er uløselig knyttet sammen. Målingene fra romsonden Mars Express Orbiter, som gikk inn i bane rundt Mars i desember 2003, var tydelige og oppsiktsvekkende: Planeten har is og permafrost på begge polene – både vanlig is og CO2-is (tørris). Funnet av frossent vann ga nytt håp til drømmen om å finne spor av liv på Mars – dead or alive.

Den tradisjonelle tilnærmingen til å lete etter spor av vann på Mars, har vært å studere planetens landformer fra fotografier tatt fra satellitt. Man har i en årrekke funnet mønstre som mest sannsynlig ble formet av rennende vann, som for eksempel inntørkede elveleier og flomsletter, eller rester av et stort hav (Oceanus Borealis). I tillegg er det funnet indikasjoner i berggrunnen på sedimenter avsatt i vann i planetens urtid, den såkalte noakiske epoken for rundt fire milliarder år siden. Da var Mars på høyden når det gjaldt geologisk aktivitet, med dannelsen av lavaplatåer og bombardement av utallige meteoritter.

Jo lenger man går tilbake i tid, desto større usikkerhet er det knyttet til tolkningene av bergarter og landformer. En av de geologiske ringrevene som har studert Mars’ geomorfologi, amerikaneren Victor R. Baker, har sammenlignet tolkningen av landformer med hvordan kriminalmysterier løses. Det man trenger er et nettverk av bevis satt i system i tid og rom – og en mesterdetektiv (geologen, i vårt tilfelle). Dette betyr også at observasjoner som sår tvil om eksistensen av overflatevann i den noakiske epoken kan føre til en smertefull død for hele hypotesen.

En slik observasjon ble presentert i tidsskriftet Nature Geoscience av Alain Meunier og medarbeidere i oktober 2012. Arbeidet er basert på en sammenligning av lavastrømmer med leire fra Fransk Polynesia og Mars. Sammenligningen er relevant siden store deler av Mars’ landoverflate består av størknede lavastrømmer. Soner med leire i lavastrømmene fra Mars er tidligere tolket som dannet under reaksjoner med overflatevann – og dermed viktig for å forstå vannets historie på planeten og den klimatiske utviklingen. Alain Meunier foreslår derimot at leiren ble dannet i jordskorpen (det vil si marsskorpen) mens lavaen fortsatt var flytende. Vann er en forutsetning for å danne leirer, men kan likegodt komme fra glohett vann som stammer fra lavaen og ikke fra overflaten. Konklusjonen er at hypotesen om vann i Mars’ urtid får ett bein mindre å stå på, men vil den vakle av den grunn? Det er trolig at tolkningene av elveleier og dalstrøk er for sterke til å rokkes ved, for det er vel det nærmeste man kommer en tilståelse, for å bruke Bakers metafor?   

I tillegg til studier av meteoritter fra Mars – det er funnet 36 av dem på jorden – må vi sette vår lit til at  farkostene som jevnlig sendes dit etterhvert kan gi sike svar på vannets rolle i planetens historie. Sist ute er roveren Curiosity, som etter en vellykket landing i Gale-krateret 6. august i 2012, er i ferd med å fotografere og analysere. Curiosity er egentlig mer en geolog-robot enn noe annet. Landingen representerer et av høydepunktene innen geovitenskapen i 2012. Avhengig av hva Curiosity finner i bergartene fra Mars, kan vi forvente oss nye oppdagelser utover 2013 – forhåpentligvis viktigere enn det «sensasjonelle» funnet som skuffet alle da det ble presentert av NASA i desember 2012.

Utforskning av planetene og månene i vårt solsystem handler mye om å samle og analysere stein, til tross for at nyhetsfokuset oftest legges på astronomi og teknologi. Ta for eksempel utforskningen av Månen. Det var viktig å vinne kappløpet, ja, men når man først kom opp dit skulle astronautene samle stein. Forskningsprogrammet omkring måneferdene ble utformet av geologen Eugene Shoemaker på 1960-tallet. Han var den første til å forstå viktigheten av meteorittnedslag på Jorden, Månen og Mars – og forsket på både kratre og asteroider.  

http://www.nasa.gov/multimedia/imagegallery/image_feature_452.html

Eugene Shoemaker, 1965. Kilde: NASA.

Shoemaker var tiltenkt en plass på den første månelandingen, men da Apollo 11 åpnet døren til månelandskapet den 20. juli 1969, var han ikke blant astronautene. Til det var helsen for dårlig. Shoemaker kom aldri helt over skuffelsen. Men han trente opp Armstrong, Aldrin og de andre i Meteor Crater i Arizona, og lærte bort det han kunne om geologi og Månen. Under Apollo 11-ferden ble 32 måneprøver samlet med hammer, med en skuffe (nesten som et feiebrett med lokk) samt med en langskaftet klype som ligner den man bruker til å plukke opp søppel med i parker. Flere av prøvene fra Apollo-ferdene ble sendt til Universitetet i Oslo for analyser. Vi må heller ikke glemme geologen Harrison H. Schmitt (1935-). Han tok en del av utdannelsen sin ved Universitetet i Oslo i 1957-58, og jobbet da med geologien på Vestlandet. I 1972 var han med på den siste måneferden, Apollo 17, og var sistemann til å forlate månen.

I 1997 var Shoemaker på feltarbeid i Australia, på vei til et meteorittkrater, da bilen han satt i frontkolliderte med en annen bil. Han overlevde ikke ulykken. To år senere ble asken hans sendt med en rakett til Månen. Inngravert i urnen var bilder av Meteor Crater og en komet (Hale-Bopp), samt utdrag fra Shakespeares Romeo og Julie:

And, when he shall die

Take him and cut him out in little stars

And he will make the face of heaven so fine

That all the world will be in love with night

And pay no worship to the garish sun

Kapselen med urnen smalt inn i måneoverflaten med en hastighet på 6100 km/t.

For å vende tilbake til Mars og Curiosity, så har roveren et annet viktig oppdrag i tillegg til steinprøver, analyser og søken etter vann og liv: Hva skal til for at man i fremtiden kan sende mennesker til Mars? Jeg gjetter på at en geolog vil være med på den første turen, og at astronautene mest sannsynlig vil representere det første tegn til liv der ute.  

Artikkelen er en utvidet versjon av en tekst trykket i Morgenbladet i 2012.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s