Kampus og Kaledonider

I en verden som endrer seg raskt er det lett å glemme at alt rundt oss bygger på eldre strukturer, at hver idé, hvert ord, hver bygning, hvert fjell, står der fordi det fantes noe før, og noe før det igjen. Lag på lag. Ofte fortynnes årsakssammenhengene utover i store, uoversiktlige nettverk ettersom vi beveger oss bakover i tiden. I tillegg har nyttig informasjon en viss halveringstid (i motsetning til unyttig informasjon, som bare øker i henhold til termodynamikkens lover), slik at vi vet stadig mindre om eldre tider. Men noen ganger er årsakene klare og direkte selv over svære tidsrom, som broer over tidsdypet. Universitetsområdet på Blindern er en sånn snarvei gjennom historien.

blindernakse

Plan for Blindernaksen. Foto: Ukjent person, 1925. Oslo Museum.

Blindern-kampus er anlagt langs en akse i sørvestlig-nordøstlig retning, planlagt av arkitekt Sverre Pedersen i 1924. Han var helt gal etter monumentale akser, og har ansvaret for aksene som står sentralt i byplanen i mange norske byer. Den opprinnelige tanken var å strekke en linje fra Blindern og helt ned til Vigelandsparken.  Det gikk nylig en debatt i norske medier om hvorvidt Pedersen var nazi – alle disse aksene høres litt skumle og Speer-aktige ut kanskje.

Men vi skal grave dypere i dette. Hvorfor satte Pedersen Blindern på skrå? Han fulgte vel terrenget og det eksisterende veinettet. I området har vi et klassisk ”ribbedal”-landskap, hvor motstandsdyktige kalksteinsrygger står opp mellom daler av mykere skifer. En slik rygg går langs Sognsvannsbanen på nordvestsiden av Blindern, og det går også en svær rygg på sørøstsiden, med Vestre Aker kirke på toppen. Ryggene og dalene går sørvest-nordøst.

blinderngeo

Geologisk kart over Blindern og Ullevål, fra NGU. Bergartsenheter (farger) og veier går sørvest-nordøst.

Så da blir spørsmålet hvorfor ryggene går i akkurat denne retningen. Svaret er forbløffende: Fordi et kontinent som senere skulle bli Nord-Amerika og Grønland (”Laurentia”) kolliderte med Norge (”Baltika”) for 400 millioner år siden. Det ufattelige påtrykket fra nordvest presset opp en majestetisk fjellkjede, og de horisontale kalksteinslagene i Oslo-området ble skjøvet og foldet slik at ble liggende i sørvestlig-nordøstlig retning. Fjellkjeden, som vi kaller Kaledonidene, er nå stort sett slitt ned, men den kaledonske folderetningen styrer fortsatt landskapet i Oslo.

Så når du går fra Fysikkbygningen til HF, eller står i kø i Kirkeveien over Majorstua, er veien et avtrykk av kontinenters kollisjon to hundre millioner år før dinosaurene. Det er ikke småtteri.

3 comments

  1. Carbomontanus · januar 19, 2013

    Det er da ingenting Dr.Hammer, dumåkkekommaher og kommaher.

    Det gjaldt sand, og jeg beskrev «substansen» i form av alle «oppslutningsstoffene», de som skyldes at dei gamle fjell i syningom er alltid eins aa sjaa, videre forklart i teksten.

    Jeg var heldig å råke innom Jordforsk og Jordbunnslære på Ås, og der får man et grunnlag så man ikke lenger står så totalt fast ved silicatene og aluminatene. Senere lærte jeg faktisk også på Skogforsk å oppslutte brent og fossil rust. Carbon fant jeg ut selv for jeg har laget krutt før. Det er førstegraden i kjemien.

    Men med denne jordbunnslære kunne jeg titte kommunen og grøftegraverne adskillig mer kyndig i grøftene og tyde kvartærgeologien.

    Men så er det knollkalken,….den klarte jeg å tyde som en oscillasjon eller sekvens (Milancovic cykler viser det seg!) av leire kalk og fossile sjøanemoner kiselknoller i havet.

    Så dro vi til Italia og jeg ble helt forvirret. De sedimenter som i Norge ligger flatt, ligger der på skrå, og mens man i Norge kan gå frem med en spade må man der bruke spisshakke på den samme singel og sand og leire og torv lag over lag. Det er tertiær.. Men åpenbart oppstått på samme måte bare mye eldre.

    Så kjørte vi gjennom Dalom og der sto skiferen opp på skrå men kunne klart tydes ut fra hva jeg visste om Knollkalken, og man kjører i 60 kilometer etter kilometer, og beveger seg da med høy fart gjennom en meget tykk bok tversigjennom alle bladene som er blottlagt. Hele denne geologi som vel er Jura og alt det der, er borte i Norge, skurt vekk av isen.

    Så¨kom jeg hjem igjen og så på barnålsedimentene og måsan på grunnfjeller og at imellom der mangler det jo svært meget, det er skurt vekk av isen, så jorden må være ganske usigelig gammal. Og personlig bor jeg på det baltiske skjold, Pre- cambrium. Men det er åpenbart også sedimentært om man bare ser nøyere etter. Svenskene har omtrent bare precambrium og der har de alle gruvene sine så de er mye dyktigere på Precambrium.

    Men det er et høykomplisert sammensurium hvor blant annet trollkjerringene har rørt i grøten, og jeg finner striper etter vulkanisme som er meget eldre enn Perm i Oslofeltet.

    Hele Follo- fjæla er en hvit flekk på kartet mens Oslofeltet er et broget lappeteppe ved siden av. Meget bedre studert og kartlagt for der har vi hatt gruvene våre.

    Men sannheten er det motsatte. Dette Precambrium er virkelig et sammensurium og broget materiale i alle mulige farver.

    Jeg har bare pirket såvidt i det men blant annet satt kretsrekorden i Early Life, fossilt blåalgemudder i noe som ligner lys rosa semuliegrynsgrøt, rørt og ovns- bakt. Garantert over 1.2 milliarder år.

    Og pirka litt i Tofteholmen. Den basalten der, et vulkan tilførselsrør er ekstremt hård men den sier «BANG!» den skyter, om man bruker sånn sten til å fyre bål med. Den er forkilt og forknytt og størknet under meget høyere trykk, men er så kjølnet og er kommet opp i dagen og står der i spenn som ei rottefelle og sier BANG! om man varmer på den.

    Men jeg hadde et oppdrag i Madserud Alle og skulle bygge med natursten, og de ville ha rust- brun og sort sten oppe fra Slemdal. Som jeg fant var marint sediment av silt med lede- fossil Entoms sjø- tau som jeg kaller det. Og samme fossil finner vi i Ringeriksskiferen.

    Men jeg fant grenseskiktet på Slemdal innenfor få skritt mellom reduserende og oxyderende miljø, den samme sten forelå litt høyere men lys grågrønn, og jeg fra- rådet den sorte og bituminøse varianten, for den holder pyrit og forvitrer likesom alunskifer. Den rakner om man slår på den. Den lyst grågrønne derimot er fin og sterk og jevn bygningssten til middelaldersk kirkemuring. Og med pene figurer og fossiler.
    Men det der var åpenbart et gammelt oljefelt, Early Life, hvor oljen hadde siket videre så og så langt i fjellet.

    Ringeriksskiferen er en vulkansk varmet variant av samme. Utsøkt ringeriks er tradisjonell og meget fin til skiferbryner, foruten at den holder prima som ildfast sten inni ommen.

    Follogneisen og forholdene her er så kompliserte og så små forekomster av hver at det er aldri blitt noe stort uttak av enhetlig bygningssten, men kan man heller tåle en broget blanding så er den svært så fin og velegnet. Og knust som subbus og veigrus så gror det meget godt i den.

  2. Henrik H. Svensen · januar 22, 2013

    Hei Carbomontanus,
    jeg skulle gjerne hatt en prat med deg – kan du ta kontakt?
    henrik.svensen@fys.uio.no
    Henrik

    • Carbomontanus · januar 22, 2013

      Ja det kan jeg gjøre
      S.K.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s