Kongen med havet i knoklene

Bilde: Richard III Society

Bilde: Richard III Society

I går kom den utrolige nyheten om at Rikard 3. sannsynligvis er funnet, under en parkeringplass i Leicester av alle steder. Han fælingen til Shakespeare ja. Det er mye interessant naturvitenskap i dette prosjektet, ikke minst radiokarbon-dateringen: Knoklene er tilsynelatende altfor gamle!

Karbon finnes i flere isotop-utgaver. En av dem er karbon-14, som har en halveringstid på bare 5730 år. Denne isotopen nydannes hele tiden i atmosfæren som følge av at kosmiske stråler kolliderer med nitrogen. Karbonet oksiderer til karbondioksid, som kan tas opp av planter. Alle levende planter har derfor en viss andel av karbon-14 i seg. Når planten dør og karbonopptaket stanser, forsvinner gradvis karbon-14 i henhold til halveringstiden. Ved å målet forholdet mellom karbon-14 og karbon-12 kan vi dermed datere plantens død. Planteetere overtar isotopforholdet fra maten, og knokler kan dermed dateres på samme måte. Det er masse komplikasjoner her, men prinsippet er enkelt.

Man er hva man spiser.

To laboratorier har datert knoklene i Leicester med denne metoden. Det ene laboratoriet kom fram til et 95% konfidensintervall på 1430-1460 e.Kr., det andre laboratoriet sier 1412-1449.

Rikard 3. møtte sin grusomme død i 1485.

Give me another horse! — bind up my wounds! Have mercy, Sweet Jesu!

Shakespeare, Richard III

Dermed er tilsynelatende radiokarbondateringene altfor gamle. Så er ikke dette Rikard likevel? Jo, forskningsgruppen kan gi en ganske god forklaring. Analyser av knoklene antyder at kongen spiste mye protein, inkludert fisk. Mye av karbonet i knoklene hans var derfor fra havet. Siden det kan ta flere hundre år for atmosfærisk karbondioksid å trenge ned i havet (ikke uviktig for klimamodellene), er karbonet i fisk mye eldre enn karbonet i landplanter og landdyr.

Nitrogen i atmosfæren treffes av stråling fra verdensrommet, blir til kull, virvles rundt av stormsystemer og jetstrømmer, ned i havet, tas opp av planteplankton, spises av dyreplankton, småfisk, større fisk, havner i en renessansefiskers garn, på Rikard 3. festbord, Rikard blir drept, begraves på skammeligste måte, ligger der i fem hundre år, graves opp, karbonet brennes av i massespektrografen, opp i atmosfæren, tilbake i karbonkretsløpet. Himmel og hav.

Da er det jeg husker en annen av Shakespeares konger med hav i knoklene, Alfonso i ”The Tempest”:

Full fathom five thy father lies;
Of his bones are coral made;
Those are pearls that were his eyes;
Nothing of him that doth fade,
But doth suffer a sea-change
Into something rich and strange.

4 comments

  1. KEE · februar 10, 2013

    Angående karbon-14 datering: Jeg mins å ha lest at den blir trøblete på nyere datasett også, etter den stadig økende bruken av fossile karbonkilder som gjør at dagens CO2-miks i atmosfæren inneholder mindre andel karbon-14 enn den gjorde i førindustriell tid. Stemmer dette?

    • Øyvind Hammer · februar 10, 2013

      Javisst, det heter Suess-effekten! En annen komplikasjon (som virker motsatt vei) er atombombeprøvene på 1950- og 1960-tallet, som produserte masse 14C. Sånne ting kan til en viss grad kalibreres bort ved hjelp av internasjonale kalibreringskurver, men de store utslagene i nyere tid er problematiske, og 14C-datering brukes sjelden for aldre etter 1950.

      • KEE · februar 10, 2013

        Vi har vel dendrokronologiske sett tilbake til siste istid. Disse burde vel kunne brukes for å kalibrere på år?

  2. Øyvind Hammer · februar 10, 2013

    Jepp, dendrokronologi er den viktigste metoden for å lage kalibreringskurver for radiokarbon-datering.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s