Radioamatører i internettalderen

Den siste uka har det vært noen avisoppslag om Post- og Teletilsynet som forbød et ektepar i Tønsbergområdet å bruke sin 50″ plasma-TV. Grunnen var at den lagde for mye støy og ødela for en radioamatør i nabolaget. Jeg ble intervjuet om denne saken i VG og ble sitert slik «– Både ekteparet og radioamatøren er ofre«.

Jeg skal ikke gå mer inn på den saken her, interesserte kan heller lese om det på VGs side eller på min blogg på UiO. Men radioamatørenes virksomhet er bare én av mange tekniske hobbyer som er med og rekrutterer til realfag og teknologi, og derfor verdt å si litt om. Som jeg nevner under er det óg Nobelprisvinnere som driver med dette.

propo1

Utfordringen ved kommunikasjon over lange avstander er å forstå radiobølgenes avbøyning i ionosfæren. Figur fra NASA (jada, atmosphere skal være ionosphere øverst i figuren)

På en måte er dette en hobby som mange andre, for folk med en særinteresse. Kanskje også en litt nerdete interesse vil noen si. Den gir rom for fordypning i analog og digital elektronikk, antenner, programmering, kombinasjon av radio og internett, og litt fysikk for bølgeutbredelse og avhengigheten av ionosfæren, som i figuren over. Men på den annen side er det visse ting som er unikt:

  • Den krever godkjenning fra Post- og Teletilsynet i form av en lisensprøve. Jeg kommer bare på bil-, båt- og flysertifikat som noe tilsvarende. Dette er fordi det kreves en viss dokumentert kompetanse når en får tillatelse til å bruke den felles naturrressursen som frekvenser er. Når det kreves godkjenning må det også finnes en egen forskrift om radioamatørlisens. Det er det ikke mange andre hobbyer som har.
  • De får årlig støtte fra Justisdepartementet på linje med Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Bakgrunnen er at man har etablert en frivillig beredskap som stadig trener og som kan trå til når det trengs. I juni 2011 falt Telenors mobilnett ned akkurat på det verst tenkelige tidspunkt da det var flomkatastrofe på Østlandet. Da mobiliserte radioamatørene på kort varsel og fikk satt opp et nødsamband som i en periode var ryggraden i myndighetenes samband mellom øst- og vestlandet.
  • Det er en rekrutteringsvei til realfag som nevnt over. Det gjelder i dag og det gjaldt også meg i sin tid. Jeg ville neppe ha vært professor på UiO uten interessen for radiokommunikasjon og teknologi som så førte til en karriere innen teknologi og realfag. Likevel er det også radioamatører i mange andre yrkesgrupper.

Ordet amatør er nok noe som mange av de ca 5000 som er radioamatører i Norge i dag (ca 3 millioner i hele verden) synes heller gir assosiasjon til amatørmessig i motsetning til profesjonell. Det er mulig at det i radioens barndom låt bedre og mer i pakt med ‘amore’ og ‘amour’ som det kommer fra – altså en som er entusiastisk og elsker det han driver med i motsetning til en som gjør det for pengenes skyld.

Noen vil si at radioamatørenes organisasjon Norsk Radio Relæ Liga har et uforståelig navn. Det må også forstås ut fra radioens barndom da det å sende fra nord til sør i Norge var en utfordring og ble gjort via mellomstasjoner. Tenk på ordet for stafett på engelsk – relay. Men det er samme ide som ligger bak mobilnettenes basestasjoner i dag.

Men nå som vi har internett og mobiltelefon, hva skal man med radiosamband på kortbølge og VHF? Vel, hva skal man med seilbåter nå som vi har motorbåter? Eller hvorfor sykle når vi har biler som er mye raskere? For noen er det selve utfordringen i å mestre elementene som teller. På samme måte så gir det en tilfredstillelse å få til kontakt med Australia med utstyr man har satt opp og kanskje bygget selv, med kunnskap om hvilken frekvens og hvilket tidspunkt på dagen som er best, og ut fra en forståelse av ionosfærens tilstand og solflekkenes betydning på den.

WSPR-Australia

Med bare 150 mW til Australia på 10 MHz, 5.12.2012

Et eksempel på dette er bildet som viser hvordan mine skarve 150 mW, mye mindre enn i en lommelykt, ble hørt i Perth i Australia. Her er radio brukt én vei og internett tilbake for å si hvor jeg ble hørt. Det ble brukt en effektiv digital koding utviklet av Nobelprisvinneren i fysikk Joseph Taylor. Han fikk den i 1993 for oppdagelse av binære pulsarer og har brukt sin kunnskap om kommunikasjon i verdensrommet til å lage den WSPR (uttales Whisper)-metoden som ble brukt her. Joseph Taylor peker også på betydningen radiovirksomheten hadde for ham som en rekruttering til astrofysikk. Han er radioamatør K1JT.

Hilsen

Radioamatør LA3ZA

PS! Kallesignalene til radioamatørene i Norge er i den internasjonalt anerkjente rekken med bokstaver for Norge som er LA-LN. Se etter neste gang du flyr så ser du at flyet har en betegnelse som starter med LN da det også har lisenspliktige radiosendere ombord. Fordi vi er et lite land så kom vi litt bak i køen og fikk en kryptisk kode. Vi var ikke så heldige som Tyskland, Frankrike, Italia og Storbrittania som har en bokstavkode som er en forkortelse for landet: D, F, I og G.

4 comments

  1. sungame · mai 31, 2013

    Artig lesning for en tidligere radioamatør!

    Jeg hadde i sin tid kallesignalet LB3EE, da jeg gjorde det for dårlig på morsetesten til å få A-lisens.

    Personlig klarte jeg ikke helt å opprettholde fascinasjonen for amatørradio etter at Internett kom på banen, men jeg har i hvert fall beholdt interessen for og forståelsen av elektroniske duppeditter.

    • Sverre Holm · mai 31, 2013

      Det er ikke verst bare det. Forøvrig er det en ti års tid siden at kravet om å kunne morse på øret forsvant fra lisensprøven.

      • sungame · juni 4, 2013

        Verden går framover, altså!

  2. Tilbaketråkk: Min hobby — hjemmebrygging | Kollokvium

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s