Magiske høyttalerkabler

Pear Anjou kabel - 7250 $/par

Pear Anjou kabel – bare 50 000 kr/par

Du har sikkert sett reklame for super-høyttalerkabler til tusenvis av kroner. Noen tar dette veldig alvorlig og andre mener det er pseudovitenskap. Hva skal man tro? Her skjærer vi gjennom og klargjør begrepene – ut fra vårt utgangspunkt som er ”backstage naturvitenskap”.

Et høydepunkt i kabler ble vel nådd i 2007 da skeptikeren James Randi  utlovet en dusør på 1 million dollar hvis noen kunne bevise at høyttalerkabler til 7250 dollar for et par á 4 m var bedre. Det var Pear Anjou kablene som er vist på bildet ved siden av som provoserte ham.

Tynn 70-talls kabel med DIN-plugger

Tynn 70-tallskabel med DIN-plugger

En gang i tiden var det jo enkelt å koble høyttalere til en forsterker. Vi bare brukte den tynne kabelen som fulgte med. Den gjorde ikke mye av seg og var lett å skjule.  Så kom det noen som mente at dette var for dårlig. De tynne spinkle DIN-normerte høyttalerpluggene var heller ikke gode nok selv om de til og med fulgte den tyske industrinormen. Siden har det ikke vært noen ende på flommen av stadig mer forseggjorte og dyre høyttalerkabler.

Det er gjerne subjektivister mot objektivister her. Eller som Marc Perlman kalte artikkelen sin i ”Social Studies of Science” i 2004: ”Golden Ears and Meter Readers: The Contest for Epistemic Authority in Audiophilia”. Siden epistemologi er læren om viten og erkjennelse så går det altså på om det er ørene eller måleinstrumentene som er fasiten når det gjelder å bedømme om noe låter riktig.

Musikk er noe som betyr mye for mange og som har en nesten direkte vei inn til følelsene. Derfor er det jo klart at det er hva vi hører og opplever som er det som teller. Men her handler det ikke bare om vanlige ører, men om gullører – de som gjennom trening og erfaring har en spesiell evne til å høre ting som går andre hus forbi. Selv om det er lett å jukse på dette feltet, er det ingen tvil om at slike gullører finnes. Men de har sine begrensninger. De er nok bra for å analysere lydgjengivelse, men de gir svært få holdepunkter om hva som skal til for å designe utstyr så det blir riktig.

Men for å vise verdien av gullører så la meg ta historien om det norske firmaet Electrocompaniet. På 70-tallet kom de med en av de første forsterkerne som fikset det som ble kalt transistorlyd. Mange hadde hørt det, men få visste hva det handlet om før den finske professoren Matti Ottala forklarte det som transient intermodulasjonsforvrengning (i dag som oftest kalt slew-rate forvrengning).  Det viser hvordan et hørbart problem ikke ble fikset før noen klarte å finne ut av det med tall og målinger. Les den fascinerende historien om Svein-Erik Børja med gullørene, og Terje Sandstrøm med ingeniørtalentet hos britiske Hi-Fi News fra 2011. Det viser hvor viktig det er å sette tall på det som betyr noe for hørselsinntrykket.

Høyttalerkabel som er for tynn sammen med en som er bedre

Høyttalerkabel som er for tynn sammen med en som er bedre

Når det gjelder kabler så er det i hvertfall enighet om én ting: 70-tallets tynne høyttaler- eller lampettledninger og spinkle plugger holder ikke mål lenger. I stedet for 0,38 og 0,75 mm2 kobbertversnitt bør en bruke 2,5 og gjerne 4 eller 6 mm2. Dette er omtrent det eneste som er entydig ut fra lyttetester og noe som det er lite kontrovers om.

Det er også lett å forklare ut fra målinger. Da er det først og fremst motstand i ohm pr meter det går på. For den tynneste er den på 0,045 ohm/m eller 0,45 ohm for en 5 m kabel (fram og tilbake). Forsterkerenes spenning vil deles mellom kabelens motstand og høyttalerens motstand eller impedans på 4 ohm. Dette gir et tap på 1 dB som er hørbart. Enda mer hørbart vil den fargingen av lyden som kommer av at høyttalerens impedans varierer med frekvens være. Det kan gi både en resonanstopp i bassen og en heving av diskanten. Et annet argument for lav motstand er at forsterkeren skal bidra til å dempe svingninger i basshøyttalere etter at en skarp lyd er borte, det som kalles dempingsfaktor.

Her stopper mange med vitenskapelig eller teknisk bakgrunn og avviser alle andre argumenter. Poenget mitt videre er å diskutere hvert eneste poeng som kastes fram i diskusjonen. For det er ikke slik at de forskjellige produsentene fremhever sine løsninger bare ut fra subjektive lytteinntrykk. Så å si alle sammen har en eller annen begrunnelse i et fysisk prinsipp. De hevder gjerne at de er spesielt gode på en egenskap som firmaet mener at de har en spesiell innsikt i. Dette formuleres i vitenskapelige termer. Men da er vi jo egentlig på samme banehalvdel og inne på hva denne bloggen handler om. Da må det være mulig å analysere disse egenskapene og finne ut av hvor viktige de egentlig er.

Det er jo heller ikke sånn at kabler som skal overføre litt effekt akkurat er noe nytt. Vi har jo hatt strømkabler for 50 Hz i hundre år. Nå kan man jo med rette si at det er mer utfordrende å overføre audio med frekvenser fra den dypeste bass på 20 Hz til den lyseste diskant på 20 000 Hz. Men vi har også hatt telefonkabler i over hundre år, og strekkene har jo vært på 10-talls km, ikke bare 4-5 m som for en typisk høyttalerkabel. Så noe må vi jo ha lært på hundre år som kan brukes på høyttalerkabler.

Tvunnet multileder kabel

Tvunnet multilederkabel

De mest vanlige typene kabler har jeg allerede vist i figurene over. Her kommer to litt mer eksotiske typer. Den første er en kabel som er laget ved å tvinne sammen mange tynnere ledere, i dette tilfellet en gjør-det-selv kabel. Den er designet for å få minst mulig induktans og også for å få minst mulig skinn- eller strømfortrengningseffekt. Det siste har med at vekselstrøm bare går i den ytterste delen av en leder.

Kabel med stor avstand mellom lederne (Schnerzinger)

Kabel med stor avstand mellom lederne (Schnerzinger)

Den neste kablen har ekstra stor avstand mellom lederne og er til og med plassert på egne føtter for å få avstand fra gulvet. Den er laget for å få minst mulig kapasitans mellom lederne. Den er også laget for at det skal være så liten som mulig påvirkning fra vibrasjoner som høyttalerne selv har laget.

Men hva er egentlig viktig? I del 2 tar vi for oss de faktorene, utover motstand, som man legger vekt på ved kabeldesign.

Referanser:

  • Perlman, Marc. «Golden Ears and Meter Readers The Contest for Epistemic Authority in Audiophilia.» Social Studies of Science 34.5 (2004): 783-807.
  • Sandstrøm, Terje. «Distortion in class AB power amplifiers.» Audio Engineering Society Convention 71. Audio Engineering Society, 1982. (Fra hans hovedoppgave i fysikk, UIO)

24 comments

  1. Roy Sigurd Karlsbakk · august 12, 2013

    Tvunnet multileder kabel… noen som sa noe om særskrivingsfeili?

    • Sverre Holm · august 12, 2013

      Uff, nei slikt kan vi ikke ha – rettet!

  2. Kjell Ingvaldsen · august 12, 2013

    Nøyaktig hva var utfordringen fra Randi? Å bevise forbedring (objektivt), eller for en enkelt å kunne identifisere når den dyre var i bruk?

    Selv for det første, så lar det seg gjøre. Man tar en større gruppe lyttere. Kjører blindtest, hvor de lytter på forskjellige systemer, noen med dyr kabel, noen uten, og lar dem rangere hvem de føler gir best lytteropplevelse. Kablene bør byttes fram og tilbake, slik at det for gruppen som helhet blir veksling som skulle utelukke påvirkning fra andre ledd i de enkelte oppsettene.

    Dette kunne være en interessant øvelse på en større bransje-messe eller lignende.

    Kjell Ingvaldsen

    • Sverre Holm · august 12, 2013

      Det var nok det første og vanskeligste «can prove those cables are any better than ordinary (and also overpriced) Monster Cables.» (http://gizmodo.com/305549/james-randi-offers-1-million-if-audiophiles-can-prove-7250-speaker-cables-are-better).

      Med «prove» så regner jeg med at det menes et objektivt naturvitenskapelig bevis på at de er bedre. Det er jo mye mer enn at noen hører forskjell på disse og andre, og også mer enn at en lyttetest utpeker dem som bedre.

      Jeg har ikke vært i stand til å finne ut av om hva som er skjedd siden 2007 med dette, men regner med at ingen har vunnet prisen.

      • Jau · mai 19, 2015

        En lyttetest der lyttere kan høre hvilken kabel som gir best lyd når det blir byttet frem og tilbake uten at lytteren eller den som registrerer resultatene vet hvilken kabel det er som brukes i øyeblikket burde holde for å vinne den millionen med dollars(en god del mere enn en neve dollars). -Dette er det som kalles en dobbelt-blindtest og krever ikke at man forstår hvorfor det er en forskjell – bare at man kan bevise at det faktisk er en forskjell.

        Når noen ikke ønsker å være med på en slik test, er det en klar indikasjon på at det er snakk om svindlere.

        • Sverre Holm · mai 20, 2015

          I prinsippet ja, men du skriver «som gir best lyd», og hva er nå det? Det er ikke spesielt objektivt, og viser noe av vanskelighetene med testing av lyd, utover måling av distorsjon etc..

  3. Carbomontanus · august 14, 2013

    Materialfetioschismen er manifest, men også teori og systemfetischismen.

    Jeg har vært uti det i mange år. Det gjaldt å lage blokkfløyter og jeg ville gjerne kunne det istedenfor å kopiere det. Og hadde med meg endel viktige erfaringer. Høy trening med hodetelefoner på spoler og kondensatorer og radiorør, auditive detaljstudier av exotiske og finurlige oscillatorer, og Chladnis forsøk med elektrodynamisk vibrator og tonegenerator. Der figuren kan slå om fra den ene til den andre ved konstant frekvens men ved svær endring av klangfarven. Samt ustabile klangfigurer «Rumble» med ustabile figurer også. Og koblet oscilloscopet så sinus gir en ring og vanlige vindinstrument toner alt annet enn en ring. Snarere ville slanger og drager som biter seg selv i halen og danser rundtogrundt med ekstrasløyfer og hever seg suverent over den såkalte klassiske fysikk centralt på Empirisk Matemnatisk Naturvidenskabelig Fakultets grønne og fruktbare gressganger. Oscillooscopet i slik kobling er det 20 århundres krystallkule.

    Og ble bare etter få år verdensmester i å designe klangutrykk og klangfarver. Ved heller å ta tak i de reelle lydbølger og ikke følge de faststofflige overflater pinlig i maurskritt i det klassisk x,y,x og tørrstofflig punktual- atomisiske industriale rom slik kopyismen drev med.

    Så tørt at selv ETEREN er forduftet, og luften er blitt en sanstorm med spiralfjærer mellom kornene ulende mellom de klassisk mekanistisk tørrstofflige overflater.

    Men så er det materialene. Der var det mange meninger men jeg fant det temmelig irrelevant, både det og den hemmelige lakken. Om bly porselen glass gull jern treverk lønn eller buksbom selje osp eller bjørk har lite eller intet å si. For det ligger i lufta og feltet og ikke i den fatstofflige veden. Med den tilføyelse at medmindre man tar ekte og edle materialer, lønn eller buksbom og einer til blokk, så får man bare plunder. Det fliser seg i de finere detaljer eller er umulig å få justert og modellert. Det gjelder også orgler, om piper av bly kobber jern eller tre eller papp eller plastikk har mindre å si. Hva det skiller på er design og utførelse og ikke minst på organisten.

    Materialfetischismen er åpenbart mer for å bløffe og skjule og bortforklare elendig orgelmaker- ingeniør- designer og / eller elendig organist.

    Men så må det kostemales barokt med linolje og pulver, marmorert, og forgylte fjær på englenes vinger.

    Englenes rosa kinn og rumper og smilehuller får man til med kritt, engelsrødt oker og zinkhvitt og sot.

    Pavens skjegg må være stusset og sfærenes harmonier må være forstått. De står hos Kepplers harmonoices mundi.

    Så¨kom jeg bort i en fløytisk fra filharmonien. Han drev og reiste verden rundt etter de virkelig edle og drit- dyre materialene og metallene i instrumentet og særlig i munnstykket. Bullshit sa jeg, it sounds as well in a beer bottle, og jeg ville heller anbefale indisk fløytebambus eller Quena til tverrfløyter, lyden kan bli enda finere men du får ikke spilt så variert som du kan på en moderne Yamaha Böhmfløyte, men det er sannelig ofte heller ikke nødvendig. Det kan røske mye bedre med chattanoga chooh chooh på togfløyte.

    Han bev vred. Vi ble nesten uvenner gitt. For dette var åpenbart dyrt for ham og liv om å gjøre i yrkeslivet. Men jeg ville heller ikke valgt noe annet en sølv om det skal være ei komplisert metallfløyte som virkelig er pålitelig og flexibel. Men gull hadde jeg ikke tatt. det er for dyrt og dessuten teknisk mer vrient.

    Og så er det HI FI systemene. Høyttalerne er værste komponent, men de er blitt vesentlig og radikalt forbedret i nyere tid, virkelig saklige og enkle sett fra elektromagnetismens og akustikkens synsvinkel. Men resten er virkelig barnemat og plankekjøring.

    Ledningene? hvorfor ikke kommunemetall, det bruker jeg. Det herer «RENAL» og gror på dynga. Sublimt rent aluminium av grove dimensjoner, elektrisk ledningsmetall.

    Skal man lodde på det så bruker man bløtt kobber, rent kobber. Sølv er suverent men for dyrt.

    Forsølving forgylling bruker vi der hvor kontakter ikke må korrodere. Finsølv er der godt som gull og adskillig billigere.

    Argent d`argile la meg slå et slag for det metallet. Kommunemetall.

    • Sverre Holm · august 15, 2013

      Aluminimum brukes jo som høyspentkabel. Selv om aluminium har endel mer motstand enn kobber (68% mer for samme dimensjon) så det må tjukkere kabel til, så er ledningsevne pr kg kabel bedre enn for kobber. Det er fordel i kabelspenn, men betyr jo ikke noe for høyttalerkabler. Jeg kommenterer mer om materialer i del 2 av denne artikkelen som kommer i begynnelsen av neste uke.

  4. Tilbaketråkk: Magiske høyttalerkabler – del 2 | Kollokvium
  5. Tilbaketråkk: Magiske høyttalerkabler av Sverre Holm
  6. Tilbaketråkk: AVforum.no - Kabelvitenskap, kritisk blogginlegg
  7. Henrik Sundt · august 27, 2013

    Et PA-anlegg kan jo ha en effekt på flere tusen Watt. Hva tenker du om motstand i kabelen, og tykkelse, i et slikt tilfelle? Siden skinn-effekten gjør seg gjeldende, blir det vel omkretsen og ikke arealet som er viktig i kabelen. Man kan tenke seg en hul, men tykk kabel. Jeg har ikke kappet og sjekket om det er det de faktisk er.

    • Sverre Holm · august 27, 2013

      Det blir jo egentlig det samme enten effekten er liten eller stor. Men det er klart tapene i kabelen kan bli så store at det faktisk blir varme av det hvis effekten er stor.

      Men for det første er mesteparten av effekten i musikk ved lave frekvenser (faller det ikke stort sett med 1/f i gjennomsnitt?). Og ved lave frekvenser gjør ikke skinneffekten seg gjeldende i særlig grad. I diskanten vil strømmen gå i ytterste del av lederen, men det spiller jo ingen rolle om det er kobber i midten eller ikke, så den trenger ikke være hul. Men det er ikke så stor effekt av dette som man skulle tro. Selv en 6 mm^2 kabel har en radius på 0.7 mm og strømfordelingen er eksponsiell innover. Og siden inntrengningsdybden ved 20 kHz er 0.5 mm har det jo ikke så mye å si selv ved 20 kHz. Dybden øker med f^{-0.5} så ved 10 kHz er skinndybden 0.7 mm. Men for å være på den sikre siden kan man jo bare bruke flere kabler som er flettet sammen.

  8. Henrik Sundt · august 28, 2013

    Hva med en analyse av strømkabler for hifi-utstyr? Det har jo begynt å bli big business nå, jeg fikk det anbefalt på Sound Garden
    http://www.lessloss.com/

    • Sverre Holm · august 28, 2013

      Tja, kanskje det. Det finnes mye vitenskapsprat omkring strømkabler også, det går jo særlig på det med støy og innstråling (RFI, EMC). Blir nok en stund til …

      • Carbomontanus · august 29, 2013

        Holm
        Dette forekommer meg vettløst.

        Jeg kom bort i det samme på blokkfløytene der smaksføleriet og salgsbrangsjen og expertisen driver og polerer de siste og ytterste og mest mulig irrelevante detaljer og er grovt autoritært despotisk uvitende om det primære og elementære allerede for første ordens pliktig og aller groveste tilnærming.

        Akkurat som å diskutere og selge bilen ved å gnukke på flekker på dashboret for å få det til å skinne, konsekvent fremmedkulturelt og raaaaase- fiendtlig- klassefiendtlig til å åpne panseret og erkjenne en svær jernklump og en ovn som det brenner inni og som kjøles med vann eller luft og pliktig felles folkeskolepensum i kommuniserende rør og pliktig to eller firtaktsmotor, alternativt dampmaskin.

        Den riktige forsagelse og tro er nemlig mye lurere, for da kan vi kjenne på varmen og høre på lyden og lukte på eksosen og se hvordan det minker på tanken og da forstår vi alt dette mye bedre og slipper å spørre en expert eller enfaaaaaaagmann..

        Høyttalerne,….. har jeg funnet ut er en elektromotor som beveger luft. Dette vart lurt for ved å sette et langt papprør på høyttaleren og skru sinus input til det uler kraftig, så synker strømmen ganske vesentlig i høyttalerledningen, likesom en elektromotor som har lett arbeid å gjøre eller som avlastes, den trekker mindre strøm. Les alltid amperemeteret også.

        Og da er det slik at inni det der meget kraftige magnetfeltet, hvor der beveger seg etterhvert meget grove ledninger i en spole, så er det også at vi vil ha varmgangen og hvirvelstrømmene, og hvor vi også konsekvent finner de aller groveste og værste og dyreste feilene som følge av feilkonstruksjon eller råkjøring.. Akkurat der er det at man kjører materien til hva den nesten ikke tåler.

        Det er ikke ute på de lange ledningene. De kan gjerne ligge der og slingre.

        Man kan nemlig trygt si at det stråler til microchosmos hvor det fore-ligger jern og kobber i molekylær form og da går det varmt.

        Det går også varmt i lufta om man kjører rått nok. Det er rart lufta tåler sånt og at ikke lufta rakner og det blir høl i lufta. Men det høres det joggu ut som at det blir, der hvor det kjøres meget rått.

        Man har i lengre tid også svermet for flammer ut av exosrørene. Sånt er syndig.

        Det er neiggu ikke bare fine og sublime effekter ute og går, i gullende rene overflater, og for for gull- ørene.

        Det råkjøres så det gløder og damper og lukter klart svidd og varm elektromotor. Materien rakner til og med så det lyser, på de mest brutale stedene.

        Og in nyere tid brukes «Silicon» som er et grunnstoff oppdaget av Berzelius, og han kalte det Kisel. Korrekt navn er Silicium. jeg har sett det lyse hvitt og stige kisel- røk over elektronikken. Si + O2 -> SiO2 . Da er det feil- konstruert.

        Det er nemlig ikke bare Universet og Svarte Natta, verdensrommet, «ETEREN» Feltet, Miljøet, Big Bang og Macrocosmos, som får smellen og må lide: det er i langt større grad Microchosmos, jernet og kobberet og lufta som får den direkte trøkken og som flakser, ved slik brutal fremferd.

        Men det er i senere tid gjort radikale fremskritt. Kobberet lot seg ikke forbedre særlig, men magnetmaterialet ser jeg er heller radikalt forbedret i senere tiår.

        På teknisk museum står en dansk oppfinnelse, kjølevifte på ankeret i elektromotoren. Jeg formoder det også er en vesentlig detalj i høyttalere, at det der er tilstrekkelig gap og luftstrøm for kjøling av viklingene.

        Støvsugermotorer råkjøres noe aldeles forferdelig, og det er muliggjort ved at man lar hoved viftestrømmen gå igjennom motoren forbi ankeret så lufta som kommer ut er temmelig varm.

        Støvsugeren er et forferdelig strømsvin.

        Jeg tok en sånn og lagde propellmølle. Den er skrekkelig brutal, og uten kraftig viftekjøling kan den bare gå i få sekunder. Vanlige elektromotorer har akslinger av fotstål, «Mild steel» men det flaksa mange ganger før jeg fant stål som tåler den brutale kraften i akselkoblingen til støvsugermotoren. Det representerer betenkelig industri som balanserer på kanten av hva materialene tåler. Da synes jeg det er meget perverst å ha gullører og drøfte logoer og overflater fra expertene, og den hemmelige lakken.

        Men det beste høyttaler og mikrofonutstyret ser vi idag er meget pent konstruert og det kan kjøres saklig moderat med høy virkningsgrad og god frekvensrespons.

  9. Tilbaketråkk: Studiokabler vs highendkabler - Side 47
  10. Tilbaketråkk: De "beste" kablene har jeg ikke hørt
  11. Tilbaketråkk: Interessant diy høyttalerkabel - Side 3
  12. Tilbaketråkk: Magiske høyttalerkabler: foredrag i kveld på Blindern
  13. Sverre Holm · november 25, 2014

    17 nov 2014 var det foredrag om høyttalerkabler. En oppsummering og endel av foilene kan leses på min blogg på Universitetet i Oslo

    • Carbomontanus · november 25, 2014

      Holm
      Smaksføleriet er problematisk.

      «Smaken er som baken delat!» sa Lill Lindfors og mista skjørtet under melodi grand prix i Gøteborg.

      Slik skal det sies og gjøres. Lill Lindfors var seriøs.

      Jeg fikk meg en gang forevist Hotteterre traverso av Martin Scowroneck i Bremen. Det er 6 hulls traverso med 1 klaff, i 3 deler, og oppe på hue sitter et svært og tungt og dyrt stykke elfenben. «Se her…» sa han, og blåste uten elfenben.»

      «Og hør på forskjellen…» Tonen var….. kanskje klart noe «fetere» med elfenben på, men det er værre å forklare fysikalsk og vil neppe bestå for kritisk oscilloscopi og blåsemaskin der enhver mulig menneskelig synsing og trixing holdes unna. Det er som å gå med ønskekvist eller søkevinkler, det er klart det slår ut,….

      Og så kommer vi over i rett orthodox barokk traverso, 4 delt med 6 hull pluss klaff, og oppe i hue ikke noe tungt i det hele tatt bare en regulerbar kork og en lett kapsel av buksbom eller elfenben.

      Jeg har undersøkt nøye og formaner at det er instrumentmakeren og musikeren som er meget viktigere og alt avgjørende og at alternativet, denslags materialfetischisme er heller ødeleggende for mulig sannferdig og edel kunst.

      Svært ofte så er det nemlig den hemmelige lakken, de karakteristiske verktøysporene og den shiny finishen til det monopoliserte maskineriet til tungindustrien og masseproduksjonen som lanseres, oppreklameres og selges som produktets kvalitetsmessige clue for gull- ørene og den særlig innsiktsfulle og innvidde blikket, hvor man selv nok ikke har innsikten enda….. som selges. Man har nok ikke «føøøøøø…..lelsenn» for disse tingene enda.

      Buy yourself a personality, betaler i kassen.

      Den hemmelige lakken er sales promotion for chevrolet og industrislavebarnets dypt psykiske selvforsvar for vettløse impulskjøp av samme.

      Stradivarius har da aldri drevet med sånt. Har han vel?

  14. Tilbaketråkk: Den store kabel misnøye tråden, for oss som må kødde til andres tråder med jamring.. - Side 20

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s