Ingen «pause» i global oppvarming likevel?

media_summaryFå ting har vært oftere nevnt i medienes klimadekning de siste årene enn den såkalte «pausen» i global oppvarming. Forskere og skeptikere har kranglet om hvorfor jordens overflate ikke ser ut til å ha blitt varmere, og utenforstående har forståelig nok blitt mer og mer forvirret. Et nytt studium viser nå at hele diskusjonen kan ha vært på feil grunnlag. «Pausen» er kanskje ikke der likevel, når målingene fra bakken utvides med informasjon fra satelitter. Resultatet diskuteres nå på tvers av klimafeltet. Blir det bekreftet, kan det sette mye forskning fra de siste årene i et nytt, muligens mer dramatisk lys.

I en 15-års-periode har det vært liten eller ingen økning i jordens gjennomsnittlige temperatur ved overflaten. Dette er konklusjonen fra alle de store forskningsgruppene som jobber med å følge utviklingen av overflatetemperaturen til planeten vår. Slike flate trender er ikke uventet, noe klimaforskere hele tiden har forsøkt å hevde, siden temperaturen ved overflaten bare er en bitteliten del av det totale klimasystemet.

En misforstått pause?

Illustrasjon av jordens middeltemperatur gjennom et år. Det er mye varme rundt ekvator, og mye hav. Hva havene gjør, betyr mye for hele jordens temperatur.

Illustrasjon av jordens middeltemperatur gjennom et år. Det er mye varme rundt ekvator, og mye hav. Hva havene gjør, betyr mye for hele jordens temperatur. (Wikipedia.org)

Jorden – det vil si atmosfæren, overflaten og havene – tar i dag opp litt mer energi fra solen enn det som sendes ut igjen, hovedsakelig på grunn av de økte konsentrasjonene av drivhusgasser. Det meste av denne energien lagres i havene, i form av økte temperaturer ved alle dybder. Noe går til å smelte havis og isbreer, noe til latent varme i form av fordampet vann i atmosfæren, og en liten del til å varme opp luften. Luften ved overflaten er bare en liten del av dette igjen. Det er naturlig og forventet, både ut fra enkle fysiske ressonement og ut fra tunge klimamodeller, at denne energien flyttes rundt i klimasystemet på litt tilfeldige måter. Ser vi på temperaturmålingene tilbake til 1880 ser vi flere flate perioder, inneklemt mellom perioder med rask økning.

En periode på 15 år uten endring i overflatetemperatur er derfor ikke overraskende, selv med stadig økende drivhuseffekt. Det betyr imidlertid ikke at den er uinteressant. Dersom temperaturen ved overflaten ikke øker så betyr det at energien i større grad må gå andre steder, og dette vil forskere gjerne lære av. «Pausen» har vært en utmerket anledning til å forstå energitransporten rundt om kring i klimasystemet, og det har de siste årene kommet en lang rekke artikler som har forsøkt ulike forklaringsmodeller.

Den rådende ideen i dag er at Stillehavet kan forklare det meste. Overflaten til Stillehavet tar opp mye energi fra solen, særlig nært ekvator. Hva som skjer med denne varmen bestemmes av havstrømmer som varierer fra år til år. I noen perioder tas mye overflatevann ned til dypet, og tar da med seg solvarmen. I andre perioder blir det varme overflatevannet liggende lenger, og kan i tur varme opp luften over. Flere artikler i prestisjetunge journaler som Nature og Science har de siste årene pekt på at Stillehavet ser ut til å ha vært i en fase som transporterer energi nedover i dyphavet gjennom mye av «pauseperioden». De naturlige svingninene på grunn av Stillehavet er også absolutt store nok til å kunne være forklaringen.

Men ER det virkelig forklaringen? Det vil vi eventuelt ikke få vite før Stillehavet får en annen type strømning, antakelig i løpet av de neste fem årene hvis ting oppfører seg som de pleier.

Det er vanskelig å ta tempen på jorda

Endring i overflatetemperatur siden 1901, fra IPCCs ferske femte hovedrapprort. Merk de hvite områdene - det er de som er viktige i de nye analysene.

Endring i overflatetemperatur siden 1901, fra IPCCs ferske femte hovedrapprort. Merk de hvite områdene – det er de som er viktige i de nye analysene.

12. november 2013 kom imidlertid en ny forskningsartikkel som kan snu hele diskusjonen på hodet. Kevin Cowtan ved York University og Robert Way ved Ottawa University har tatt analysen av temperaturdata ett steg videre, og kommet med en overraskende konklusjon: «Pausen» er der kanskje ikke i det hele tatt. Hvordan kan det i så fall ha seg?

Å måle «verdens temperatur» er vanskelig. Det krever i så fall at vi har termometre plassert rundt over hele verden som er perfekt stilt inn i forhold til hverandre, noe som vil være praktisk nesten umulig. Å måle en endring i temperatur er derimot enklere. Tenk på to klokker med sekundviser. Det er ingen garanti for at de er stilt likt, eller at de er i samme tidssone, så de vil nesten garantert ikke vise samme tid. Hvor lenge ett sekund er, er de derimot skjønt enige om, og begge kan brukes til å ta tiden du bruker på å løpe en kilometer ganske presist. Slik gjør vi målinger av verdens temperatur også. Vi prøver ikke å finne selve temperaturen, men hvor mye den har endret seg i forhold til hva den var på et bestemt tidspunkt.

Helt siden sent på 1800-tallet har verden vært så pass godt dekket av termometre at det er mulig å regne ut slike temperaturendringer. Når vi i dag forsker frem grafer som viser verdens temperaturutvikling de siste 100-150 årene, så er det på grunnlag av en rekke lange temperaturmålinger. Disse blir grundig analysert og kvalitetskontrollert, og tunge statistiske teknikker brukes for å ta hensyn til at termometrene ikke står jenvt fordelt, at noen bare har målt i deler av tiden, at andre faktorer som byutvikling kan påvirke lokale temperaturer, og så videre. Dette er et så pass krevende arbeid at bare en håndfull forskningsgrupper i verden har kapasitet til det.

Alle disse måleseriene har imidlertid et felles problem: De dekker bare rundt 80% av jordens overflate. Spesielt polpunktene er dårlig dekket, samt andre områder langt fra bebyggelse som Himalaya og midt i ørkener. I temperaturseriene tas dette så klart hensyn til, men man kan ikke gjøre stort mer enn å anslå temperaturendringene i de udekkede områdene ut fra trendene langs kantene. Dette reiser et opplagt spørmål: Hva om disse områdene endrer seg annerledes enn resten?

Termometre og satelitter i samspill gir nytt bilde

Forfatternes egen infografikk om hva studien deres viser.

Forfatternes egen infografikk om hva studien deres viser.

Det finnes en alternativ måte å finne ut dette på. Vi har i dag også satelitter som måler jordens temperatur, og de kan se over alt og hele tiden. Et problem med dem er imidlertid at de ikke kan se den egentlige bakketemperaturen, men bare er følsomme et stykke lenger opp i atmosfæren der vi vet at temperaturtrendene er annerledes. Dessuten vet vi at måleinstrumentene har en tendens til å endre seg over tid, så de er ikke i stand til å levere gode målinger over lang tid.

I den ferske artikkelen til Cowtan og Way presenteres en ny teknikk som kan gjøre noe med dette. I steden for å prøve å koble lange tidsserier fra termometre med tidsserier fra satelitter, bruker de satelittmålingene for hver enkelt måned alene. Da forsvinner problemet med at instrumentene endrer seg over tid. Videre bruker de ikke selve tallene som satelittene måler, men heller hvordan de ser at temperaturen endrer seg fra områder som har dekning på bakken, til områder som ikke har dekning. Det kan sammenlignes med å se på lokket til en puslespilleske for å få en idé om hvordan det store, ferdige puslespillet skal se ut. Lokket er lite og gir ikke full informasjon, men det kan vise deg om brikken du trenger bare har en farge, om den har en overgang mellom to farger, eller et komplisert mønster.

Når de brukte denne teknikken til å fylle inn de manglende områdene, fikk de en overraskelse. Satelittene viser at spesielt de arktiske områdene har varmet seg mye raskere enn resten av jorden de siste 10-15 årene, og når det ble tatt hensyn til så forsvant «pausen» i global oppvarming. Trenden gikk fra en nesten umerkelig oppvarming på 0.05 grader Celsius per tiår, til 0.12 grader per tiår. Dette tallet er helt i tråd med den langsiktige trenden vi har sett siden 1950.

I et forbilledlig eksempel har forskerne selv laget en kort video som forklarer analysen og hva de har funnet:

(Flere videoer og bilder finnes her.)

Skepsis og tolkning

Når forskere får et såpass uventet resultat i fanget, så er jobben å være skeptisk inntil det motsatte er bevist. De første som bør være skeptiske er de som publiserer arbeidet, og Cowtan og Way har tatt dette på alvor. For å sjekke om teknikken deres virkelig er i stand til å beregne temperaturer har de gjort tester der de har tatt bort målinger på andre deler av jorda, og så sjekket om teknikken gjenskaper det termometrene der faktisk viste. Det gjorde den.

Neste steg er å publisere resultatene i en fagfellevurdert journal, og la fagfeltet få diskutere dem. Fagfellevurderingen er gjort, og diskusjonen i resten av feltet er nå i gang. Et utmerket eksempel på dette er kommentarfeltet under denne saken på verdens fremste klimablogg realclimate.org.

Per i dag ønsker nok mange å se resultatene gjenskapt av minst én annen gruppe før de godtas helt. Videre er teknikken Cowan og Way har brukt, kalt «kriging», relativt ukjent for mange, så flere ønsker nok å fordype seg litt mer i metoden også. Imidlertid er det klart at resultatet er såpass enkelt og gjennomsiktig at det skal mye til for å velte det helt. Dessuten er det et viktig poeng til: Temperaturmålingene som viste en «pause» har hele tiden hatt usikkerhetsintervaller på seg – forskernes egne anslag for hvor usikre målingene er. Disse har åpnet for muligheten for at verdens temperatur egentlig har gått både opp og ned de siste 15 årene. Det nye svaret fra Cowan og Way faller innenfor usikkerhetene man tidligere har anslått, så de er ikke egentlig uenige med det som tidligere er publisert – de er bare mer nøyaktige siden de tar hensyn til mer informasjon.

Hva om det er sant?

Hvis «pausen» i global oppvarming nå likevel viser seg å ikke ha vært reell, så er det et brennede spørsmål som dukker opp: Hva med alle de grunnene forskerne har funnet for «pausen»? Sa vi ikke tidligere at den, ihvertfall delvis, var på grunn av Stillehavet?

Jo – og det er kanskje litt foruroligende. Forskere har sett en tiltagende økning av temperatur nedover i havene, og dessuten et sirkulasjonsmønster i Stillehavet som kunne forklart en pause. Hvis denne pausen likevel ikke er der, så åpner det for muligheten for at det Stillehavet har gjort i det siste er å besyktte oss mot en enda sterkere økning i overflatetemperatur. I så fall vil vi kunne forvente en sterkere oppvarming enn vi trodde, når Stillehavet i løpet av noen år antakelig endrer mønster igjen og vi får en kraftig El Nino. Flere nye studier som har funnet en lavere klimafølsomhet enn før, har også tatt «pausen» med i dataene. Det blir spennende å se hvordan slike resultater endres hvis temperaturene til Cowton og Way legges inn i steden.

Til slutt er det verdt å nevne at hele diskusjonen om en «pause» i global oppvarming egentlig er en avsporing, all den tid at den bare gjelder en periode på rundt 15 år, avhengig av hvordan du regner. Klimasystemet har stor indre, naturlig variasjon, og alle målinger som er kortere enn minimum 20 år vil være påvirket av dette. Selv under mye sterkere drivhuseffekt enn vi har i dag forventer vi tiårsperioder uten særlig utvikling i temperaturen på overflaten, adskilt av perioder med sterk oppvarming. Det er gjennomsnittet over tid som teller. Dette gjennomsnittet taler uheldigvis sitt klare språk: Det blir varmere her, «pause» eller ei.

Kilder:

14 comments

  1. Tilbaketråkk: Oljealderen må avvikles | Education for Sustainable Development
  2. Carbomontanus · november 21, 2013

    Er du tilbake igjen Samset? det var på tide.

    Jeg har allerede merket meg det ryktet hos Real Climate og Scepticalscience. Og visse ting forbauser, for det første at ingen har kommet på det før når det er såpass enkelt. Men Gavin Schmidt bemerker ganske riktig at det er ikke uvanlig at heller noen litt utenforstående kommer med vesentlige bidrag. Det er dette med ikke å se skogen for bare trær og da kan noen som går i andre ærender i skogen se den bedre.

    Så er det hva du nevner om Stillehavet. Jeg har satsa mer på Atlanterhavet og Nordishavet for der er det også skjedd framsteg i forståëlsen i senere tid. Og det synes jeg henger mer på greip i og med at Beringsstredet er svært grunt og trangt mens Nordatlanteren er meget bred og dyp og der går det en veldig strøm både frem og tilbake. Samtidig som vi har isavsmeltingen og så dukker altså forklaringen opp ved at ishavet er ikke tatt alvorlig nok hittil unntagen av James Hansen.

    Men so far so good, dette går åpenbart sin skjeve gang. Sykkelen er kaputt og kuldebolken er brukket.

    Men jeg har et godt råd oppi det hele. Når man skal tyde bilen så betyr rytmisk fusk elektrisk feil eller mekanisk feil. Det er en venntil eller at en pluggledning har falt av. Men u- rytmisk fusk er forgasserfeil. Den har viskøse årsaker. Og ENSO er en typpisk u- rytmisk fusk, den er altså viskøs. Man behøver ikke åpne panseret engang. sånt hører man allerede på lyden.

    Enso er ingen sykkling men en surkling og gurgling og skvaling. Rumble kalles det også, Romling.
    Og Sjøormen, Golfstrømmen, den er likeså av viskøs natur.

    Om Temperatur:

    Det var en oppgave i logikk til filosofi forberedende en såkalt T0- oppgave som het:

    Definer og presiser begrepet T0 Temperatur i minst fem ulike og motstridende retninger til debattbruk, det skal være rimelige tolkninger, begrunn definisjonene.

    T0- oppgavene tok for seg betente og ladede ord og varme poteter som: Sosialisme, drukkenskap, det kristne verdisynet…… og tenk så ville de til og med treske glosa «temperatur».

    Man aner en Arne Næss bakom, og at han hadde snoka på Fysisk institutt.

    Oppgaven ble dessverre aldri løst, men jeg fikk med meg i forbifarten at det er diskutabelt hvorvidt det er temperaturen inni kula og hva termometeret viser, hvis man stikker det i vann og venter lenge nok. Og dessuten et rykte om at temperatur er et makro- fenomen og gjelds ikke i Microchosmos. Begge ting overrasket meg meget den gang, men er senere blitt min hellige forsagelse og tro. Temperatur finnes ikke i et punkt og det er i alle fall en middeltemperatur som til og med må ha tillstrekkelig tid på seg for å være reell.

    Hvilket jeg tror vi må terpe og innskjerpe så det sitter, for det viser seg jo at nettop Temperatur er et El-Dorado! for Cherrypicking. Man må formane og terpe og innskjerpe at disputtantene ser opp for adskillig tyngre og treigere og større ting og dessuten at det har fått nok tid på seg. før de slår om seg med «temperatur..»

    Temperaturbegrepet rakner når vi kommer ned i brownske bevegelser. Og så rakner det oppe i Thermosfæren. Der oppe går satelittene og ifølge boka skal temperaturen være hundrevis av grader, allikevel er det bitterlig kaldt der om natta. Så der gjelds ikke temperaturbegrepet lenger, det er iallefall ikke entydig.

    Dermed bør vi også ta dette med Norges eller verdens middeltemperatur med stoisk ro. Adskillige har hevdet at det fins ikke men er en absurditet, men det igjen skjærer seg mot andre hovedsaker i fysikken. Energiens og materiens permanens og varmecapasiteter.

    Og dette er faktisk også viktig å vite i praksis i dagliglivet. Det holder ikke bare å gløtte på termometeret når vi skal ut. Vi må kaste et blikk på helheten og ta også andre tegn og signaler. Er det rimfrost eller is på pyttene? Hvordan står trærne? Er det direkte blåfrost?…. da først kan vi vite å planlegge og kle oss riktig. Dette kan være direkte livsfarlig også.- Vi skal skvette og tenke oss om hvis det har vært pent men så kan det komme visse tegn på plutselig fare for glatte veier…. da er det plutsellig enten- eller. (det kalles kritiske fenomener)

    Temperatur er et makrofenomen og et middelsfenomen og man må også se det an over lang nok tid.

    Temperatur gjelder for store ting, som for eksempel badevannet, det må holde akkurat passe temperatur, og videre for varmt hvetebrød.

    Og er man uvant og ukyndig så gjør man ratt feil. Isommer hadde vi høl i en bensintank av kobber og måtte til med primus og klassisk loddebolt og tinn. Store varmekapasiteter og høy ledningsevne, og jeg måtte myse og evaluere i sola på den bolten og tenke på grader og proporsjoner og forhold, og så hadde jeg flaks. Det sa «smelt» på to sekunder passe dråpe med collophonium-tinn og helt tett.

    Det er avansert serrusann, dette med temperatur.

    Nettop i kjøleskaps og issørpetemperaturene hender det veldig mye som vi må vite å ta tegn av for der er vannet særlig særlig.

  3. Arvid Oen · november 21, 2013

    Mener Samset at eldre mennesker (forskere) har gått ut på dato, at de ikke er å regne med? Da er jeg utelukket fra denne kommentarspalten.

    • Bjørn H. Samset · november 21, 2013

      Regner med du sikter til Morgenbladet-saken i sommer? Leser du oss virkelig dit hen? I så fall vil jeg anbefale deg å se litt nøyere på hva vi faktisk sier, ikke bare lese Morgenbladets overskrift.

      For å presiere poenget: Vi observerer at blant den gruppen vi oppfatter som «skeptiske akademikere», så er det en overvekt av eldre fra en viss krets av fag. Vi spekulerer så litt videre på hvorfor det ser ut til å være en aldersfaktor akkurat der. Eldre forskere generelt sier vi ingenting om.

      Alle som kjenner forskning vet at eldre forskere er like verdifulle som alle andre på generell basis. Folk går ikke ut på dato. Det gjør derimot av og til synspunkter – poenget med forskning er tross alt å utvikle ny kunnskap.

      Bjørn

      • Arvid Oen · november 21, 2013

        Ja, det var det jeg siktet til, Morgenbladet. Det var utrolig skuffende, og det skinner vel en en holdning gjennom dette, tross alt. Ja, du har rett i at forskning går ut på dato, men noe holder seg veldig, veldig lenge til tross for mange forsøk på tilbakevisning. En slik sak er «den lille istid». Da jeg studerte på 70-tallet var den lille istid allment kjent og akseptert, både naturvitenskaplig men også historievitenskapen kunne bekrefte dette. Hva skjedde så med FN klimarapport og hockeykøllen. Man benektet jo at den lille istid hadde eksistert. Det var jo ingen klimamodeller som klarte å fange den inn, og dermed kunne jo den ikke eksistert. Er det forskning?

      • Bjørn H. Samset · november 21, 2013

        Hva var skuffende? Og hvilken holdning skinner gjennom? Jeg mener akkurat det jeg skrev, og det jeg presiserte over. Reager gjerne på det som faktisk står, men vær så snill og ikke tillegg meg meninger ut over det.

        Forskning handler om å hele tiden prøve og etterprøve «sannheter». Så klart det er forskning å gå imot det «allment kjente» på 70-tallet, DERSOM ny informasjon viser noe bedre. Og dersom mer ny informasjon etter det igjen viser at 70-talls-kunnskapen var riktig likevel, ja så går vi tilbake til det. Klimaforskning, både nåtids- og paleoklimaforskning, har gjort enorme fremskritt. Det er ikke enkelt å avgjøre når gammel kunnskap skal beholdes og når den skal forkastes – der ligger mye av finessen i forskning. (Forøvrig er ikke den lille istid noe jeg kan spesielt mye om, så jeg lar som du ser være å gå inn i noen detaljkamp der.)

        mvh
        Bjørn

    • Kjell Arne Rekaa · november 26, 2013

      Eksempel på gammel klimaforskning som står seg den dag i dag – er for eksempel at CO2 er en drivhusgass som den kjente matematiker Fourier (1768-1830) fortalte oss.
      I 1896 regnet Arrhenius ut effekten av en dobling av CO2 til godt innenfor usikkerheten for det som er konsensus i dag. James Hansen som er over 70 år den persom som har levert mest presise analyser for virkningen av CO2 for flere tiår tilbake i forhold til fasiten vi sitter med i dag.
      Nei verken gammel klimaforsknig eller forskere med høyere alder blir forkastet når de kan bekreftes av nyere måledata og forskningsmetoder.

      Litt samlet klimahistorikk kan også leses her:
      http://www.aip.org/history/climate/co2.htm

  4. Fredrik · november 23, 2013

    Takk for interessant artikkel. Skremmende, men kanskje ikke overraskende.
    For å være litt «djevelens advokat»: Jeg tror ikke på klimasteptikerne, men det er jo fasinerende hva ikke-realister så bastant kan påstå, bla. om IPCC. Kjenner du til denne eller liknende og har du noen kommentar?

  5. Tilbaketråkk: Skepchick.no | Kjappiser 25/11
  6. Erik Bye · november 26, 2013

    For meg så ser det ut som om du pynter ganske mye på det dere skrev i Morgenbladet. I svaret ditt her skriver du:
    ”For å presiere poenget: Vi observerer at blant den gruppen vi oppfatter som «skeptiske akademikere», så er det en overvekt av eldre fra en viss krets av fag. Vi spekulerer så litt videre på hvorfor det ser ut til å være en aldersfaktor akkurat der. Eldre forskere generelt sier vi ingenting om.”
    Nei vel?
    Fra Morgenbladet leser jeg:
    ”For å forske på noe så sammensatt, holder det ikke bare med innspill fra ett fagfelt. Selve klimafaget er en kombinasjon av fysikk, geologi, kjemi, biologi, metrologi, statistikk og matematikk. Studiet av klimaendringer trenger i tillegg innspill fra samfunnsfag, historie, økonomi og antropologi, for å nevne noen. Først da kan man vurdere hvor mye en endring i klimaet faktisk vil bety for oss.”
    Hvordan skaffer klimaforskerne seg dybdekunnskaper innen alle disse fagene? Ja, for det er vel hver og en av dere som har dybdekompetanse innen de nevnte fagene?
    For videre skriver du:
    ”De akademiske skeptikerne tilhører gjerne ett av feltene som er med og legger grunnlag for klimakunnskapen. De forstår deler av saken svært godt, og ser hvilke begrensninger den delen av kunnskapen vår har. Samtidig har de sjelden investert den ganske betydelige arbeidsinnsatsen som kreves for også å forstå innspillene fra alle de andre fagfeltene. I dag er «klimaforskning» et eget fagfelt, nettopp fordi å sette seg inn i alt det relevante stoffet krever en dedikert forskerkarriere.”
    Hvis ikke dette er nedsettende om de eldre vitenskapsmennene, ja så vet ikke jeg. Jeg tror du bør sette deg ned å skaffe deg en bedre oversikt over de fagfeltene klimarealistene dekker i dag. Hvis du trenger hjelp, skal jeg bistå, med fag og med navn.
    Når du skriver at ”dere ikke snakker om de eldre generelt”, kan jeg til nød gå med på det. For dere nevner norske vitenskapsmenn spesielt. Dere trekker frem Ole Henrik Ellestad og Ole Humlum. I denne sammenhengen så burde du ha trukket frem Jan-Erik Solheim og Kjell Stordahl, som er med på de seks forskningsartiklene som er publisert det siste året. De bidrar alle med forskjellig bakgrunn. Artiklene er mindre kjent i Norge, bl.a. fordi CICERO nekter å omtale disse. Dessuten er det klimarealister som bidrar med ytterligere sentrale fagfelt, de fleste av dem du nevner.
    I stedet for å anbefale Arvid Oen om å lese mer enn overskriften, som er ”Seniorsaken”, så anbefaler jeg at du leser din egen artikkel flere ganger. Det er rett og slett arrogant å svare på den måten du gjør her. Men, det hele faller tilbake på deg og norsk klimaforskning. Artikkelen din er nærmest en heksejakt på de som har en annen oppfatning av klimaet enn dere. Det minner mest om middelalderen, der kirken bestemte.

  7. Tilbaketråkk: Oljealderen må avvikles nå | Education for Sustainable Development
  8. Tilbaketråkk: Hvor ble det av sammenhengen mellom sola og klima? | Kollokvium
  9. Tilbaketråkk: Mytemakere, klima og realitetsorientering | Education for Sustainable Development
  10. Tilbaketråkk: Klimaforskning mot myter | Education for Sustainable Development

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s