Nyskapende russisk kjernereaktor startet. Ny vår for kjernekraften?

Kraftverket Beloyarsk, sør i Uralfjellene.

Kraftverket Beloyarsk, sør i Uralfjellene.

27. juni startet et nytt, stort kjernekraftverk i Russland. Beloyarsk 4 er en «rask, natriumkjølt avlsreaktor» – et design som er grunnleggende annerledes enn de fleste av dagens rundt 400 aktive reaktorer. Slike reaktorer kan løse mange av problemene med tradisjonell kjernekraft, men kommer samtidig med sitt eget sett med utfordringer. Mens vesten stort sett har lagt denne reaktortypen på is, eksperimenteres den aktivt med i India, Kina, Japan – og Russland. Står vi foran fremveksten av en ny type kjernekraft?

Kraftverket Beloyarsk ligger sentralt i Russland, lengst sør i Uralfjellene, et stykke nord for grensen til Kazakhstan. Det har produsert kjernekraft til strømnettet siden 1960-tallet, og siden 1980 har det drevet verdens største kjernereaktor basert på raske nøytroner.

27. juni 2014 rapporterte russiske medier (via rt.com):

Controlled nuclear fission has been started in Russia’s newest fast breeder reactor in the Urals, heralding a closed nuclear fuel cycle and a future without nuclear waste. Russia is the only country that operates fast neutron reactors industrially.

The next generation BN-800 breeder reactor (880 megawatts) assembled at Russia’s Beloyarskaya nuclear power plant has been put in the so-called critical state on Friday, a week after all necessary nuclear fuel was loaded into the active zone.

The press service of Rosenergoatom, the electric energy generation branch of Russia’s nuclear monopoly, Rosatom, has confirmed to the RIA news agency that nuclear reaction in the BN-800 reactor has been initiated.

“Starting from that moment the reactor started to ‘live’,” RIA said, quoting the source in Rosenergoatom.

Det høres lovende ut – men hva ligger bak denne jublende ingressen?

Kjernekraftverk – verdens mest fancy dampmaskiner

Kjernekraft er et kontroversielt tema, men bak all diskusjonen er imidlertid prinsippene ganske enkle. Et kjernekraftverk er en dampmaskin, der kokende vann driver en turbin som i tur genererer elektrisk kraft. Det er kilden til varmen som koker vannet som er det spesielle.

Fisjon. Tunge atomkjerner spaltes, og blir til mindre kjerner, nøytroner - og varme.

Fisjon. Tunge atomkjerner spaltes, og blir til mindre kjerner, nøytroner – og varme.

Når tunge atomkjerner deles i to (fisjonerer), veier delene til sammen litt mindre enn den opprinnelige kjernen. Forskjellen i masse har blitt til energi, ut fra den ikke ukjente formelen E=mc2. Denne energien er det som utnyttes til å koke vannet i kjernekraftverk.

En fisjon skaper imidlertid veldig lite energi. For å få fart i sakene trenger vi mange, mange fisjoner. Prinsippet bak tradisjonell kjernekraft er at det finnes noen få typer atomkjerner der det er mulig å få til en kjedereaksjon av fisjoner.

En kjerne fisjonerer, og blir til to mindre atomkjerer. De spesielle, såkalte fissile kjernene – en type plutonium (Pu-239) og to typer uran (U-233 og U-235) – er imidlertid slik at de også sender ut et par nøytroner når de fisjonerer. Disse nøytronene kan, hvis de behandles riktig, få nye kjerner til å fisjonere – og så videre.

Å «behandles riktig» betyr her først og fremst at de må bremses ned. Kjernekraftverk trenger derfor en moderator – et stoff som bremser nøytronene slik at de får passe energi til å starte flere fisjoner. Moderatoren i de fleste aktive kraftverk i dag er vann – det samme vannet som brukes til å frakte energien videre ut i dampmaskinen i form av varme.

Ved helt riktige forhold går regnskapet av fisjoner og nøytroner i balanse, og vi får en jevn serie av fisjoner. Hver av dem produserer varme, og vi har den nødvendige varmekilden i dampmaskinen.

(Tilleggsopplysning: Samme type fysikk benyttes i kjernevåpen, men for at reaksjonen skal skje eksplosivt og ukontrollert må brenslet bestå av nesten bare av kjernene nevnt over. I reaktorer er konsentrasjonen av slike kjerner mye, mye lavere. Et kjernekraftverk er dermed til et kjernevåpen som en kruttlapp er til en AG3 – samme prinsipp, men på ingen annen måte sammenlignbart. Er kjernekraftverk kan ikke eksplodere som et kjernevåpen.)

Fast breeder reactors

«Fast breeder reactors«, eller raske avlsreaktorer på godt norsk, bryter noen av prinsippene over. Resultatet blir reaktorer som er vanskeligere å få til å gå i balanse, men som – når man først klarer det – har enorme fordeler over tradisjonell, moderert kjernekraft.

To typer raske, natriumkjølte avlsreaktorer. BN-800 er av typen til venstre, der hele reaktorkjernen er nedsenket i et bad av flytende natrium.

To typer raske, natriumkjølte avlsreaktorer. BN-800 er av typen til venstre, der hele reaktorkjernen er nedsenket i et bad av flytende natrium.

Den første og største forskjellen er at nøytronene i en rask reaktor – som navnet antyder – ikke bremses ned. Det er mulig å få til en kjedereaksjon med raske nøytroner også, så lenge man har mange, mange fler av dem. Vanskeligere, men ikke verre enn at industrien helt fint får det til.

Den andre forskjellen er hvordan energien transporteres vekk fra brenselet. Vann kan ikke brukes, siden det er en moderator. Raske reaktorer kan også lett gi ujevn varmeeffekt i brenselet, så det trengs en energibærer som kan ta imot og fordele store mengder varme, raskt.

En løsning er å bruke flytende metall. I Russlands nye BN-800-reaktor brukes et bad av flytende natrium. Samme stoff benyttes i brorparten av raske reaktorer, både aktive og stengte. Natrium er i utgangspunktet perfekt til jobben, men skaper noen ekstra sikkerhetsproblemer – se under.

En tredje forskjell på raske og modererte reaktorer – den som gjør at folk i det hele tatt er interessert i dem – er hvilke kjerner som kan brukes som brensel.

En liten startmengde av nøytroner må skaffes fra en av de tre vanlige typene fissile kjerner, men deretter kan raske nøytroner spalte – og hente energi ut fra – så godt som alle tunge atomkjerner. Dette inkluderer de mest ubehagelige delene av avfallet etter vanlig kjernekraft, dekommisjonerte kjernevåpen, og vanlig uran som finnes i stort monn rundt om i verden. For alle praktiske formål har vi uendelig med brensel til raske reaktorer – så sant vi har nok fissile kjerner til å få satt dem i gang.

Til slutt kommer det virkelig artige, som gir opphav til navnet «avlsreaktor» (breeder reactor). Noen av kjernene som treffes av nøytroner spaltes ikke, men blir til andre kjerner – deriblant de nyttige uran- og plutoniumkjernene. En riktig innstilt rask reaktor kan selv skape – eller altså avle – sitt eget startbrensel. Der tradisjonell kjernekraft krever jevn tilførsel av fissile kjerner, så lager avlsreaktorene selv nok under veis til at de bare vil trenge å fylles med andre, mer vanlige typer tunge kjerner.

Fordeler og ulemper ved den nye reaktortypen

All kjernekraft har fordeler og ulemper. Tradisjonell kjernekraft – som drives i dag verden over – er en kraftform uten utslipp av fossile brensler fra selve driften. Kraftverkene er stabile og forutsigbare, kan kjøres med høy effekt og gi elektrisitet til store områder, og benytter kjent og sikker teknologi.

Samtidig har den store utfordringer. Blant de viktigste er potensialet for utslipp av radioaktivt materiale til omgivelsene, behovet for lagring av avfallet i tusenvis av år, og at en reaktor i normal drift samtidig lager materiale som potensielt kan hentes ut og brukes i kjernevåpen.

Om kjernekraft sees som en løsning for fremtiden, avhenger av hvordan man vekter disse fordelene og ulempene – og hvor store problemer man ser med alternativene.

Reaktorer som bruker raske nøytroner har mange av de samme fordelene som den tradisjonelle kjernekraften, og i tillegg løser de noen av de viktigste problemene.

Avfallsproblematikken blir mindre. Det er to typer kjernekraftavfall – de små kjernene som de store blir til når de spaltes, og de tunge kjernene som dukker opp når for eksempel uran treffes av nøytroner men ikke spaltes. De førstnevnte er svært radioaktive, men lever til gjengjeld kort. Etter noen tiår er de ufarlige.

Anlegg for langsiktig lagring av radioaktivt avfall, i USA. Behovet for slik lagring vil reduseres ved bruk av reaktorer med raske nøytroner. Et uhell rammet nylig det som var regnet som verdens sikreste anlegg - les mer om det her.

Anlegg for langsiktig lagring av radioaktivt avfall, i USA. Behovet for slik lagring vil reduseres ved bruk av reaktorer med raske nøytroner. Et uhell rammet nylig det som var regnet som verdens sikreste anlegg – les mer om det her.

Lagringen i flere tusen år som kreves for dagens avfall kommer stort sett fra de tunge kjernene. I en rask avlsreaktor er ikke dette avfall, men brensel. Kjernene vil aldri trenge å hentes ut, men kan ligge der til alle er brent.

Dette øker samtidig effektiviteten fra å kunne brenne f.eks. ca. 10% av det uranet vi graver opp av bakken, til nærmere 100% – en enorm forbedring.

Raske reaktorer vil fortsatt ha avfall, men problemet blir langt mer håndterbart.

Våpenmateriale produseres i raske reaktorer også, men – igjen fordi de tunge kjernene ikke avfall men brensel – hentes aldri ut, og kan dermed ikke så lett prosesseres og falle i gale hender. En sterk forbedring over dagens teknologi, om enn ikke noen fullstendig løsning.

Potensialet for utslipp til omgivelsene vil fortsatt være der, men på en annen måte. Dagens reaktorer jobber med vann under trykk, som dermed lett kan unnslippe ved lekkasjer. Det smeltede metallet i de raske reaktorene har vanlig trykk, og størkner dessuten hvis det renner ut. Dermed gjøres også disse problemene mindre, selv om de på ingen måte blir borte.

Samtidig kommer imidlertid nye utfordringer.

Å bruke flytende natrium er for eksempel knappest uten problemer. Natrium begynner å brenne når det kommer i kontakt med luft, og reagerer eksplosivt med vann. Den indre delen av en natriumkjølt reaktor må derfor holdes helt tørr og innelukket. Hittil har dette gått bra, bortsett fra en lekkasje i Japan i 1995. Dette uhellet førte ikke til noen utslipp til omgivelsene eller skader på annet enn selve kraftverket, men viser at problemet må tas på alvor.

En annen utfordring er at raske reaktorer er mer utfordrende å styre – som innebærer at de trenger flere teknikere og dyrere utstyr. Dette gir seg igjen utslag i at selve kraftverkene er dyrere, både å bygge og drive.

I dag har vesten – spesielt USA, Frankrike, Tyskland og Storbrittania, som alle har hatt raske reaktorer – stort sett sluttet å teste denne typen teknologi. Grunnen er i all hovedsak at det ble dyrt, helt uavhengig av eventuelle forbedringer reaktorene måtte ha over den gamle kjernekraften.

Beloyarsk 4 og BN-800

Et av kontrollrommene i Beloyarsk-kraftverket.

Et av kontrollrommene i Beloyarsk-kraftverket.

Den nye, fjerde reaktoren ved Beloyarsk-kraftverket i Russland kalles BN-800, hvor 800 antyder omtrent hvilken effekt i megawatt de forventer når den er fullt operasjonell. Den følger etter reaktoren BN-600, også en rask, natriumkjølt reaktor, som de har drevet siden 1980. Planene eksisterer alt for bygging av enda to, enda større, reaktorer ved samme kraftverk.

BN-800 har en brenselskjerne av plutonium og andre tunge kjerner. Fissilt materiale og brensel er hentet fra avlagte, Russiske kjernevåpen. (Eller, det er i hvert fall et av salgsargumentene. Om det faktisk er tilfelle ved oppstart er uklart.) Ved operasjon vil den, som beskrevet over, videre produsere sitt eget fissile materiale.

Brenslet ligger nedsenket i et digert bad av flytende natrium. Kjernereaksjonene varmer opp hele badet. Gjennom badet går også et lukket rør med mer natrium, som pumpes i en løkke ut av badet. Der møter det en ny løkke med vann. På denne måten overføres varme helt fra kjernereaksjonene og til en ytre krets av vann, som kan koke, bli til damp, og skape kraft i en turbin.

Rundt det hele ligger en lang serie sikkerhetstiltak, i form av betongvegger rundt hele natriumbadet med brensel og mye mer. Kraftverket er i prinsippet godt sikret, selv om det skulle oppstå brann på grunn av lekkasje av natrium. En nedsmelting i brenselsstavene, som eventuelt ville skje på grunn av ukontrollerte reaksjoner som skaper mer varme enn maskineriet tåler, vil i verste fall gi samme typen situasjon. Normalt vil bare brenselet og maskineriet rundt dem smelte, og havne på bunnen av natriumbadet.

Ingen typer kjernekraft er perfekt, men blant alternativene som eksisterer er den flunkende nye BN-800 absolutt av de bedre.

Kjernekraft – løsning for fremtiden?

«A future without nuclear waste» skrev RT 27. juni 2014, da BN-800 ble startet opp for første gang. Dette er kanskje å ta litt i, men det er ingen tvil om at en utbygging av kjernekraftverk basert på raske nøytroner vil kunne hjelpe på dagens lagringsproblem. BN-800 er ingen teknisk revolusjon, men den går enda et steg videre i å vise at raske reaktorer er en moden teknologi som kan levere trygg strøm til konkurransedyktige priser.

Per i dag testes og utvikles teknologi tilsvarende BN-800 i ihvertfall India, Kina, Japan og Russland. Vesten, derimot, har signalisert at den i øyeblikket ikke har interesse for denne typen reaktorer.

Hva som skjer fremover innen kjernekraft vil avhenge av mange faktorer, ikke minst av driftsresultatet til alle typer eksisterende kraftverk. Selv om den offentlige diskusjonen rundt kjernekraft gjerne handler om sikkerhet, utslipp, lagring og mulig uønsket våpenspredning, er det i bunn og grunn pengene som rår også her. Raske reaktorer, som på mange måter er bedre enn tradisjonell kjernekraft, har vært tilgjengelige i flere tiår. De har ikke blitt tatt i bruk, primært fordi de er dyrere enn å fortsette å reparere og bruke kraftverkene som alt er i drift.

Kjernekraft er en del av verdens energimix i dag, og vil i følge de aller fleste anslag fortsette å være det i lang tid fremover. Politiske tiltak som en eventuell karbonskatt, som vil påvirke prisen på andre typer kraft, vil ha mye å si for hvorvidt kjernekraft dør ut med den nåværende generasjon kraftverk, eller om det blir lønnsomt med fremvekst av en ny teknologi.

Bunnlinjen er denne: Skal vi ha kjernekraft, er vi tjent med å gjøre den best mulig. Med den forutsetningen er det flott at russerne nå har fått på beina et nytt kraftverk basert på raske nøytroner. Enten det gjelder avfall, sikkerhet eller mulig våpenspredning: De nye kraftverkene er milevidt bedre enn de gamle.

3 comments

  1. Carbomontanus · juli 1, 2014

    Samset
    Dette her er temmelig fremmedkulturelt for meg. Det beste jeg har fått ut av det var en gang en ukes kurs i radioaktiv pipettering på Kjeller. Det er den eneste virkelig saklige instruksjon jeg har fått i mitt liv, i oppvask og renslighet og som gjelder generelt i livet. Aldri så gæærnt så er det godt for noe, Min Honnør til FFI og Reaktorskolen på Kjeller.

    Da det smalt på Cernobyl så trengte jeg bare å vite hvor mye jod som var gått i lufta, Kjeller hadde stått der på plenen og pekt og forklart det forlengst. «Hvis så, så må Lensmannen rykke folk lenger oppover på Romerike».

    Nylig gjaldt det for meg å drøfte det berømte Iridium og jeg tok utgangspunkt i nikkel og viste Tschugajeffs nikkelprøve samt to og treverdig jern i løsning. Det gjaldt meteoritter og meteorjern. Nikkelfritt jern i terrenget og naturen er garantert ikke ekstraterrestrialt, men holder det nikkel så er det automatisk beslaglagt av Riksantikvaren og skal til massespektrometrisk analyse. Og man skal videre se opp for ikke bare iridium men også osmium og rhenium og platinium.

    Så i samband med Rhenium som er virkelig sjeldent har vi tecnesium og mangan.

    Mangan er kurant. Det er brunstein og finnes i norske grusavsetninger og i vikingstål, men tecnesium er særlig.

    Da jeg i sin tid skrev eksamensoppgave om det kunne jeg bare antyde «rapid increasing knowledge,..» men idag har man en ganske vesentlig tonnasje av rent technesium- metall, som er virkelig helt ypperlig og kan erstatte rhenium,… som det er mye mindre av i verden, bare at det er så j…a radioaktivt!. Trist ikke sant? for det er et liddeli fint metall.

    Og det har vært kjeftet over at det slipper ut fra Shellafield og driver over til oss og forgifter tang og tare og hummeren.

    Jeg sier trøste og bære og fytterakkern med tanke på hva de må gjøre på Shellafield der de tar seg av utbrente og resirkulerte uranpellets. Det er et meget forferdelig sammensurium.

    Til kjemisk elementæranalyse har vi en utslagsvask til høyre på benken hvor vi slår ut alt vi ikke forstår, ute av tanke og ute av sinn og rett ut i fjorden dengang, senere rett i renseanlegget og ødelegger dette.

    Og det kan man ikke med utbrukt reaktorbrennstoff så jeg sier stakkars dem på Shellafield. Uten den utslagsvasken så står man temmelig fast i kjemien.

    Man må tenke helt nytt når det ikke lenger er virtual reality og man ikke har den praktiske utslagsvasken for alt man ikke forstår og alt man gjør feil, og det å tenke helt nytt er krevende.

    Det er givende også, men det innebærer ofte og i regelen at man må legge om praksis temmelig radikalt og begynne et nytt og bedre liv.

  2. Carbomontanus · juli 7, 2014

    Dr Samset

    Nå har jeg noe viktig nytt og det er meg maktpåliggende å få deg hekta på det for det er antagelig radikalt og kan innebære et gjennombrudd.

    Få frem Quantum water droplet og Yves Couder på nettet og studer nøyere.

    Det er konkrete ting som jeg fant frem til eksperimentalt på Blindern tidlig de harde syttiåra da jeg befant meg over dem i gradene og hadde fått tak i moderne, post- apollo- elektroniske komponenter. Men bare en håndfull mikroelektronikk kunne man enkelt danke ut kubikkmetere av glass og aluminium og glimmer og forvridd kobber fra bare 10 år tilbake i laboratorium. Så hadde vi lynblitz og thyristor og foto og laserdioder og kunne fotografere dråpesvingninger med lupe og i detalj.

    En viss torger Holtsmark sjefsantroposof ville sysselsette meg og lære meg eurytmie og rytme fagforenings prøysserdisiplin ved å finne noe han kalte «finere» effekter med dråper og vann og plask og kapillarbølger og jeg fant mye fint da jeg som kjent er dreven i laboratorium men da sprakk det for dem.

    Jeg hadde fått til grunnstoffet Kontroversium ved å vibrere en pingpongball med tonegenerator i en vannflate og foreslo at her ser vi Bohrs atommodell med spenstige rykk og kvantesprang i diskrete trinn om vi skrur analogt på tonegeneratoren. Jeg tilkalte Gjøtterud som jeg trodde var klokere, men fikk offisiell drit- kjeft. «TULL!» sa han og gjentok: «TULL!» og høyrøstet.

    De levde i sin verden mens jeg stilte med opplyst oppdatert fysikalsk kjemi og 1/2″ innføring i Bohrs filosofi og ca 2″ Eddingtons epistemologi i orginal på pensum. Og designet og viste forsøkene.

    Det truet antagelig hele stedets situasjon alvorlig, som heller var gitt ved

    1, Bøttekottisme.
    2, Husbjørnisme.
    3, Donaldisme, og
    4, Industrialisert examensfusk. og
    5, d/o Forskningsfusk.

    (Jfr Sprellestad- skolen og generasjonen, som er politisk mentalt religiøst karakteristisk og kan stå der som referanse.)

    De dyrket paradoxer og krittkruseduller på tavla som skulle pugges, og fremføres i liturgisk språk

    «da har vi altå så, og så har vi altså da, og altså har vi da så, og så har vi altså så…..»

    Laboratorieundervisningen var stort sett nedlagt, for det var så store studentkull at det hadde man ikke kapasitet til, og man ble satt ut i små klasserom hvor klønete hjelpelærere fra fagforeningen skulle tjene timelønn uten å ha sine hovedfag og lektorkompetanser iorden.

    Jeg ble etnisk utrensket men klarte å sikre meg så mye utstyr at jeg kunne forske videre hjemme og lage musikkakustikk ut av det.

    Og her ligger min hang til ikke å ta noe alvorlig i science hvis jeg ikke kan se iallefall snurten av det med mine nakne sanser. Og det har med empirisk eksperimental tilgjengelighet å gjøre.

    Nå har de altså åpenbart begynt å se snurten av ting på fransk. Forsøkene til Yves Couder er helit i tråd med hva jeg fant frem til og drev med. Bohr har vært en foregangsmann og formastet seg til å anvende Rayleighs dråpesvingninger til å beregne uranets kritiske masse i atombomben og de Broglie hadde en vibrerende vannglassteori om atomet.

    Vi må ta Fossegrimmen og Chr.Huyghens og Bjerknesskolen alvorlig.

    Det nye synes å være at de drøfter og viser «en pilot- bølge» og at partikkelen som er en dråpe, danser bortover vannflaten i et mønster av pilotbølger. Og de viser det berømte paradoxet til Hawkins med Huyghens bølgediffraksjon med partikkelstråling mot to spalteåpninger. De hevder også å ha vist Zeemann- effekten.

    Cluet er at de våger å påstå reelle dog ikke observerbare parametere. Og unngår dermed å krenke kontradiksjonsprinsippet at en partikkel både kan være og ikke være det samme med hensyn på det samme til samme tid og sted.

    Og så finner man på nettet at dette er kontroversielt, herom strides de lærde. Og de påstår å kunne unngå schrödingers katt.

    Jeg har en viss teft og intuisjon i science. Dette her ser ut som et gjennombrudd et solid paradigma eller en solid kjepphest som tåler å rides på, Og vi vil kunne garantere at da vil også kvakksalveriet og spinndoktoriet begynne å ri på det.

    Men forsøkene er faktisk så fine og reelle at de er viktige å få med seg for å kunne legge til grunn for tenkningen.

    Så skal vi være videre klar over at ikke alt man ser og hører og føler er såkalt klassisk fysikk slik blant annet Gjøtterudskolen i sin tid åpenbart hadde tatt seg …. på, mens de selv hadde den derre høyere åndelige greia og dypere microscopiske eller chosmiske innsikten på exclusivt kroppslig faglig korporativt nivå.

    Det kan nemlig også være klassisk kjemi og det kan være klassisk litteratur og det kan være klassisk musikk blant annet.

    Mens skrømt og gammal overtru og notorisk trolldom det er når det skjer helt reelle og lett observerbare ting i vannbadene og reagensglassene og i magnet og gravitasjonsfeltene og i tiden som man ikke skjønner, alt mens man har tatt seg …. på at det er såkalt klassisk fysikk.

  3. Carbomontanus · juli 18, 2014

    Nok en svært viktig ting Samset

    Jeg må si det her siden det er du som svermer offisielt for den absolutte fysikk og jeg har plaga deg mest med sånt.

    Vi var innom hos min eldste sønn fysikklæreren for å se til katten mens de er på kanotur, og fant der «eksperimentboka» av 2 berømte personligheter GURU Øgrim han på roterommet og GURU Lilledal Andersen, har også vært å se på roterommet.

    Disse er klart unntakene som bekrefter regelen §§§§§ 1,2,3,4,5 d/o, og det er ikke værst.

    Jeg bare bladde såvidt igjennom, og fant ingen feil. Boka er meget god og et lys i mørket. Endelig har norsk Bokmarked fått noe som kan gjendrive Partisekretæren og Schibsted forlag, hvor man må stole på expertene og betale i kassen for å få det gjort, i fysikken.

    Begge to, GURU Ø og GURU L var / er veldig open minded. Jeg har kjent dem begge, og slett ikke alt i boka er såkalt klassisk fysikk.

    La meg bare omtale noen forsøk som viser hvor viktig boka er.

    De viser og omtaler columbi egg men så har de også Leiv Eiriksons egg. . Da tar man og kakker et passe egg mange nok gager mot et bløtt nok underlag så ikke skallet sprekker men plommen vil i disse støt befinne seg i et så sterkt akselerert felt at den synker hen mot bunnen av egget, og siden plommen er noe tettere vil egget kunne stå av seg selv.

    Slå den!

    Neste er Rayleighs rør.

    Man tager et passe langt kommune- rør og monterer en rottenetting på tvers ca 2-3 håndsbredder fra enden og varmer denne til rødglød med en gassbrenner og holder så røret vertikalt. Det begynner å ule meget kraftig som fløyta på en atlantehavsdamper. Rayleigh skriver i The theory of sound «That will shake the walls!»
    Øgrimmen, vi kalte ham Fi- grim, viste forsøket i store fysisk og man tror det ikke før man har hørt det.

    Det jeg tenker på da, og jeg har tenkt på det mange ganger, er å lage et gitter av motstandstråd og heller varme elektrisk endog med variabelt power så vi kan undersøke forsøkets grensebetingelser som vil være diskontinuerlige.. det er en kraftig positiv feedback som drar opp lyden, og da har man sånt noe. Og virkningsgraden er så overbevisende at man vil kunne lage motor av det.

    Og feltet er altså PV = nRT og så spørs det om Cp/Cv og J.van der Waals, foruten gravitasjonsfeltet. Det forutsetter skorstenseffekt og at røret står vertikalt. Peder Lobben har en formel for fabrikkpipenes effekt i hestekrefter.

    Så lager de Bernoulli og papir som flyr, og Lilledal Andersen viser at man kan blåse på strå. Øgrim viser tingenes tyngdepunkter og at hvis man vil ha en pil til å gå fort så må den skytes på langs og ikke på tvers.

    Så sier de at ikke alle akademikere kan lese, så de må fortelle det i form av tegneserier. Det er sikkert også et meget godt råd i klimadisputten, for jeg har i bunn og grunn mest bare slike grunnleggende mulige visningsforsøk og definisjonsforsøk å forholde meg til hvis jeg vil være med og mene noe om klimaet jeg også. For jeg tror det ikke før jeg selv kan se iallefall snurten av det. Og blir derfor så ille opprørt når pøbelen->klimasurrealistene legger seg ut i klassisk borgerkrig mot vår læresivilisasjon, den som blant annet GURU & GURU Øgrim & Lilledal Andersen står for og representerer.

    Boka må anbefales varmt også i klimadisputten, forelegges til pliktig lesning og studium på individnivå med fare for stryk og stoppet karriære rett og slett, som pliktig bibel mot klima- kirkerne og klima- religionen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s