Den unge mannen og månen

NASA/Buzz Aldrin. Wikimedia Commons.

NASA/Buzz Aldrin. Wikimedia Commons.

Selv om jeg er astrofysiker har jeg aldri vært spesielt opptatt av bemannet romfart. Selvfølgelig synes jeg det er utrolig kult at det har vært mennesker på månen, men jeg er født lenge etter Apollo-programmet ble lagt ned, og jeg har aldri kunnet stirre opp på månen og tenke: «Der er det et menneske nå.” Mennesker i rommet er moro, men sånn ellers, hva er poenget? Måte på artsnarsissistisk navlebeskuing lissom, at vi på død å liv skal belemre en hver utenomjordisk stein med nærværet av det menneskelige kjød. For nå er det ikke månen, men asteroider og Mars vi skal lande på.

Jeg har altså lurt på hva som er vitsen med alle disse menneskene i rommet. Nå, endelig, begynner jeg å forstå det.

“Pappa, hvorfor faller ikke månen ned på jorda?” Vi – min tre år gamle sønn Vetle og meg – sykler til allidretten. Det er en av de få klare ettermiddagene i november, og Vetle har fått øye på månen over hustakene.

For en astrofysikerpappa er spørsmålet – siden jeg ikke tillater meg å bruke ord som “orgasmisk” når jeg prater om min sønn – fantastisk. Ikke bare har Vetle sett på månen, han har også reflektert over det han observerte på en måte som har klare paralleller til hvordan selveste Isaac Newton resonnerte tilbake på 1600-tallet: Kreftene som virker på månen er de samme som virker på et eple. Newton var da over 40. Vetle er 3. Gutten er et geni!

“Pappa?” Geniet venter utålmodig på svar fra Superpappa. I løpet av noen sekunder bør jeg hoste opp en forklaring som er både riktig og tilfredsstillende for junior, samtidig som det hele må kunne serveres på et tilstrekkelig banalt språklig nivå til at det er mulig å kauke ut til en sykkelvogn i fart. Oppgaven er håpløs.

The moment er så til de grader gone når jeg dagen etter slenger Vetle rundt meg i stua mens jeg doserer om kraftbegrepet, Newtons lover og sentrifugalkrefter i akselererte referansesystemer mens han bare vil se Sauen Shaun på Netflix. Forklaringen på hvorfor månen ikke faller ned faller på steingrunn.

Hvorfor skriver jeg om dette? Selvfølgelig fordi jeg, i likhet med alle andre foreldre som forteller om sine barns dype tanker, vil sole meg i glansen av mitt barns intellekt. Men også fordi synet av månen utløste en ny interesse hos Vetle. Hjemme fortalte vi ham at det hadde vært mennesker på månen. Hans første ønske var selvfølgelig at vi skulle reise dit, men da vi fikk forklart at det var et prosjekt som for tiden befant seg helt i ytterkanten – for ikke å si utenfor – vårt økonomiske handlingsrom, slo han seg til ro med å se på youtube-filmer fra månelandingene.

Vi så hvordan astronautene spratt rundt i det som så ut som sakte film, og vi fikk forklart hvorfor de hadde romdrakter på seg. Begreper som atmosfære, vakuum, lyd og tyngdekraft ble forsøksvis innført, og vi så eksperimentet der en av Apollo-astronautene viser hvorfor en hammer faller like raskt som en fjær.

Og så gikk vi ut og så på månen igjen. Denne gangen ikke bare en lysende skive, men en tredimensjonal kule med steiner og fotspor. Det faktum at det har vært ekte mennesker der, av kjøtt og blod, ga synet av månen en ekstra dimensjon.

Likevel har jeg altså vært skeptisk til all denne bemannede romfarten. Jeg har ikke klart å fri meg fra tanken om alle de kule forskningssattellittene og romteleskopene vi som kunne svevd rundt i rommet opp om vi hadde sluttet å bruke penger på å sende mennesker dit. Vi kunne hatt fantastiske sonder som observerte gravitasjonsbølger fra binære nøytronstjerner og romobservatorier skreddersydde for å finne spor av liv på jordlignende planeter som sirkler rundt fjerne stjerner. Eller hva med en svømmedyktig robot som kunne smeltet seg gjennom den flere kilometer tjukke isen på Jupiter-månen Europa og svømt rundt i havene under på utkikk etter liv og annet gøy. Men så bruker vi i steden masse ressurser på å skulle sende et menneske til Mars. Bare for å gjøre det. Hvorfor ikke bare sende noen flere roboter, liksom, hvis vi er så nysgjerrige på Mars? Mye enklere og billigere måte å utforske planeten på.

Men så har jeg begynt å endre syn. Ikke bare på grunn av Vetles astronautinteresse. Det er også andre romfartshendelser det siste året som har bidratt.

5. desember i år ble NASAs nye romkapsel Orion skutt opp – en ubemannet dings som sirklet et par runder rundt jorda før det styrtet ned i Stillehavet, akkurat som planlagt. Hendelsen ble direkteoverført på to TV-kanaler bare i Norge. Interessen var enorm når vi tar i betraktning at dette dreide seg om en i seg selv helt ubetydelig romhendelse. Sonder og satellitter skytes opp i bane rundt jorda hele tiden, uten at det nevnes med så mye som en nyhetsnotis på tekst-TV.

Greia med Orion var selvfølgelig ikke denne oppskytningen i seg selv. Det var løftene om det som skal komme. Orion er romkapselen som man en dag skal frakte mennesker til Mars og tilbake igjen – kanskje en gang på 2030-tallet. 5. desember 2014 var bare startskuddet. Startskuddet for drømmen om Mars. Det er derfor Orion vekker entusiasme. Nå kan vi kikke opp på natthimmelen, identifisere Mars (med en mobilapp eller whatever), en liten rød prikk blant stjernene, og vite at denne prikken er i ferd med å komme litt nærmere menneskene.

Det var en annen romfartshendelse i år som også så fikk det til å begynne å bevege seg i det rominteresserte folkedypets dopamindepot: Philaes landing på kometen 67P. Opptakten var spektakulær. ESA-sonden Rosetta hadde i 10 år gjennomført en imponerende ferd ut til 67P før den 12. november i år slapp ned den vaskemaskinstore landeren Philae. Selve landingen gikk ikke helt etter planen, men det interessante her er interessen. De flotte nærbildene Rosetta-sonden tok av kometen var én ting. Men det virket som om det var selve landingen som virkelig trigget interessen. Om ikke et menneske var der, så var en menneskelaget dings der, en robot, menneskehetens forlengede arm. Jeg tror ganske mange fikk med seg at en vaskemaskin landet på en komet. Hva den skulle gjøre der, hva den skulle finne ut, tror jeg ikke så mange vet. Men vi var der!

Denne gleden ved å se menneskeheten markere på stadig flere av verdensrommets lyktestolper er ikke mindre verdt enn forskeres ønske om å oppdage gravitasjonsbølger fra binære nøytronstjerner. Tvert i mot – det er handler om akkurat samme greia: Nysgjerrighet og utforskertrang. Hvorfor har jeg lyst til at vi skal oppdage gravitasjonsbølger fra binære nøytronstjerner? Fordi det er kult! Fordi det vil fortelle oss noe nytt om fysikken som styrer universet.

Det er fristende å sitere noe som kanskje (men trolig ikke?) har blitt sagt av fysikeren Richard Feynman: «Physics is like sex: sure, it may give some practical results, but that’s not why we do it.» Poenget er at vi driver med teoretisk fysikk (og astronomi og alt sånt) fordi det er gøy og spennende, ikke først og fremst fordi det skal gi noen enkelt målbare nytteeffekter for samfunnet.

Nå viser det seg riktignok at tilsynelatende unyttig grunnforskning er ekstremt nyttig. Forskning på elektrisitet og elektromagnetisme var en gang “unyttig” grunnforskning. For ikke å snakke om kvantemekanikk, som er grunnlaget for at vi kan ha små, billige og raske datamaskiner og mobiltelefoner i dag. Men det er ikke nytteeffekten som gjør at jeg har så lyst til å se gravitasjonsbølger fra binære nøytronstjerner. Og det er ikke den direkte, målbare nytteeffekten som gjør at vi har lyst til å se mennesker på Mars. Det vi søker er den enorme kulturelle hendelsen det er å utvide menneskehetens horisont – enten det er i form av ny kunnskap eller nye områder betrådd av menneskeføtter. Samme greia, altså.

Ikke bare er det snakk om samme greia. Entusiasmen for å utforske ny, grunnleggende fysikk, og entusiasmen for å plassere mennesker over alt – det er to entusiasmer som trekker hverandre opp. Forskeres ønske om å drive grunnforskning utenfor jorda rettferdiggjør spektakulære menneskelige steg utover i rommet. Og motsatt: Fascinasjonen over at mennesket beveger seg utover i rommet er med på å rettferdiggjøre bruken av ressurser på grunnforkning i rommet.

Og aller viktigst (iallfall for meg): En treåring ser på månen. Og blir engasjert. Av fysikken, og av at det har vært mennesker der. Og fytti som jeg gleder meg til å peke på Mars når jeg får muligheten, og fortelle at det kanskje skal lande mennesker der i vår levetid. Å vite at de lysende flekkene på himmlen er innenfor vår rekkevidde gir en ny glede og spenning ved å se opp på stjernehimmelen. En spenning som også kan gi seg utslag i ønsket om å oppdage gravitasjonsbølger fra binære nøytronstjerner eller atmosfærene til fjerne planeter.

Spenningen og interessen for verdensrommet gjør at småbarnsforeldre, astronomer eller ei, nevner at det er tyngdekraften som har vært i spill når melkeglasset datt ned fra bordet. Kanskje vekker denne kommentaren en bevissthet rundt tyngdekrefter som kicker inn når småtten ser på månen. Noe som får småtten til å ville bli astronaut når han blir stor. Noe han selvfølgelig ikke blir. Men det er ikke poenget.

4 comments

  1. Kjell Ingvaldsen · januar 5, 2015

    Øyh! Åffor ska’kke Vetle kunne få bli astronaut når han blir stor!

    OK at sjansen kanskje ikke er så stor, men det er ingen selvfølgelighet at har ikke kan bli det!

    Kjell Ingvaldsen

    • Jostein Riiser Kristiansen · januar 5, 2015

      Du har rett. Det var ikke meningen å dytte ham ned. Er det astronaut han vil bli, skal jeg støtte ham 🙂

  2. Kyrre · januar 5, 2015

    HHG2TG har en fantastisk forklaring på hvordan man kan fly: Man faller slik at man bommer på bakken.

    Digget den når jeg endelig skjønte hva det faktisk betød 🙂

  3. Erik Bye · januar 6, 2015

    Min veileder (Blindern, Kjemi) har i alle år sagt: Man lærer så lenge man har elever! Historien din Jostein sier: Man lærer så lenge man har barn.

    Vitebegjærligheten er grenseløs. Det er spørsmål nok til alle. Godt med alle som vil inn i naturfaget.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s