Bokanmeldelse: «Sansenes vidunderlige verden»

Tittel: "Sansenes vidunderlige verden" Forfatter: Michael Baziljevich Forlag: Dreyer

Tittel: «Sansenes vidunderlige verden»
Forfatter: Michael Baziljevich
Forlag: Dreyer

«Hvilken av de to linjene er lengst?» «Se på prikken i midten og beveg hodet fram og tilbake. Hva skjer?» «Klarer du å se det tredimensjonale bildet som skjuler seg bak det kaotiske mønsteret?»

De fleste av oss har nok blitt kjent med pussige illusjoner som dukker opp med jevne mellomrom i sosiale og usosiale medier. Prikker som forsvinner, linjer som krummer seg, farger som endres, og så videre. Er du som meg, lar du deg ofte forbløffe og fascinere, du lager deg kanskje en personlig hypotese om hvorfor illusjonen oppstår, og så går du videre.

I sin nye bok «Sansenes vidunderlige verden» ber Michael Baziljevich oss om å stanse opp.
Hvorfor forsøker sansene tilsynelatende å lure oss? Med utgangspunkt i illusjoner og enkle eksperimenter og eksempler tar Baziljevich oss med på en reise inn i nervesystemet og hjernen vår. Hva forteller illusjoner og eksperimenter oss om hvordan sansene virker? Hva vet vi og hva vet vi ikke om sansene? Og hvordan kan vi ved hjelp av enkle eksperimenter utforske våre egne sanser?

Som fysikkstudent husker jeg at jeg for rundt ti år siden overvar et foredrag av Baziljevich i regi av Fysikkforeningen ved UiO. Tittelen var «Øyet som ser seg selv»,  temaet var sansene. Flere av eksemplene jeg støtte på i «Sansenes vidunderlige verden» kunne jeg kjenne igjen fra det svært gode foredraget, selv om forklaringene og bredden i eksempler naturligvis er langt bedre i boka. Under foredraget fikk til og med alle tilhørerne utdelt hver sin lille lommelykt. Ved hjelp av forsiktig bevegelse av lommelyktlyset ved øyet, skulle vi lure vårt eget øyet til å observere sine egne blodårer – sanseinntrykk som øyet til vanlig klarer å luke ut ved å hele tiden bevege seg. Det samme eksperimentet er et av kroneksemplene i boka, og både opplevelsen og forklaringen var og er fascinerende!

Den gangen husker jeg at jeg stusset litt over linken mellom foredragsholder og tema. Baziljevich er professor i fysikk, ekspert på fenomener knyttet til superledende materialer. Så hvorfor foredro han om sanser og fysiologi? Og hvorfor skriver han en bok om det samme temaet nå? Svaret er antagelig så enkelt som at sansene er et tema Baziljevich har hatt en langvarig og sterkt fascinasjon for. Engasjementet kommer tydelig fram i boka, både gjennom fortellerstemmen og gjennom det svært brede utvalget av temaer og eksempler.

Rutene A og B har nøyaktig samme farge.

Rutene A og B har nøyaktig samme farge. (Wikimedia Commons)

De ulike sansene dekkes etter tur, og hele tiden veksler teksten mellom personlige historier, relativt grundige fysiologiske forklaringer (inkludert ny forskning) og eksperimenter vi kan gjøre selv. Mange av eksperimentene var såpass enkle at de var helt greie å utføre sittende i sofaen – noe jeg satt stor pris på. Disse vekslingene mellom teori og praksis fungerer svært godt, og gjør boka lettlest og vanskelig å legge fra seg.

Jeg synes boka er på sitt aller beste når den behandler synssansen. Kanskje ikke som rart, ettersom papirbokformatet gjør det mye enklere å presentere spennende eksempler for øynene enn for nese, smaksløker, ører og fingertupper. Mange av de visuelle illusjonene er spektakulære, og i motsetning til illusjonene som dukker opp på Facebook eller etter et Google-søk, blir de her plassert inn i en kontekst der de forklares og brukes til å forklare ulike sider ved synssansen vår. Kapitlene om de øvrige sansene blir naturligvis ikke fullt så spekkede av enkle selvtester og illusjoner, selv om det også her dukker opp en rekke triks og eksperimenter man kan utføre på seg selv. Jeg tok meg selv i å fantasere om hva som hadde vært mulig å gjøre ut av boka dersom den hadde kommet i et nettbrettformat med mulighet for både lyd og film…

To illusjoner som behandles i boka. (Wikimedia Commons)

To illusjoner som behandles i boka. (Wikimedia Commons)

I den siste tredelen av boka glir tematikken stadig lengre vekk fra de ordinære, fysiologiske sansene, og over i det filosofiske og hypotetiske. Vi blir presentert for hallusinasjoner, drømmer, ut-av-kroppen- og nær-døden-opplevelser. De siste kapitlene blir viet muligheten for at vi kan leve i en simulert virkelighet (tenk Matrix), og om vi eventuelt har muligheten til å avlsøre dette. Alt sammen temaer som det er umulig å ikke synes er spennende. Likevel, jeg synes ikke denne siste tredelen fungerer like bra som de første delene. Dette kan antagelig skyldes noe så subjektivt som at mitt utgangspunkt er en ateistisk og materialistisk tilnærming til verden, mens Baziljevich tilsynelatende er mer åpen for ikke-materielle forklaringer enn det jeg er komfortabel med. Når det er sagt skiller boka tydelig mellom hva som etablert kunnskap og hva som er spekulasjoner.

Og alt i alt, vil jeg anbefale boka?

Oh yeah.


For ordens skyld: Jeg kjenner Michael Baziljevich.

3 comments

  1. Carbomontanus · februar 10, 2015

    Dette var spennende.

    Det er ting vi bør vite om.

    Noe av det rareste jeg har kommet borti er Mach-bånd.
    For å få det til må man ha en sterkt og jevnt lysende, utstrakt lyskilde. Jeg har såvidt fått det til hjemme med matte lyspærer, men det må være den særlig matte og melkehvite typen man hadde i gamle dager.(Prøv å få det til med helt jevnt diffuse sparepærer!)

    Men til demonstrasjon på Universitetet brukte vi en 1000watt halogenlampe bak en skjerm, opplysende bakveggen i en kasse som var halv paraboloid krum, og jeg strevde fælt med å få til matt, ildfast, hvit maling som sitter på jern uten å flasse av eller bli svidd i varmen, og fikk det til med zinkhvitt og vannglass.

    Så lar man denne belyse et kinolerret i et ellers mørkt rom. Og mellom lampen vår og lerretet holder vi så en skjerm av samme firkantede kvadratiske form som lampen, og som kaster sitt skyggebilde på kinolerretet.

    Skyggebildet blir fullt av imponerende mach- bånd, meget fenomenalt.

    Så tok vi et bilde med svarthvitt film. Steika, der sto alle machbåndene like forbasket, men hvitt var blitt svart og svart var blitt hvitt, på filmnegativet.

    Dette tok jeg med opp til laboranten som scannet filmstrimler etter massespektrometri og skrev ut resultatene på servoskriver.

    Og servoskriveren skrev ut det som skir tørr teoretisk geometrisk optikk sa at den skulle gjøre, under forutsetning at jeg også hadde konstruert lampa nesten helt perfekt dvs praktisk talt helt jevn og med skarpe kanter og grenser. Ikke et bidige machbånd, bare tørr, optisk teori.

    Han ble like overrasket som oss. Og gransket filmen nøyere. «Hmmmmm- det vil jeg kalle en svertning…» sa han, og pekte. Men det var altså et sort machbånd.

    De oppstår der hvor den deriverte til luminansen i bildet har en skarp knekk. F. eks der hvor en gråtoning- halvskygge begynner fra helt hvitt og skrår rettlinjet over i det mørke, der får man et lysende, skinnende hvitt machbånd. Og tilsvarende der hvor halvskyggen knekker skarpt over i jevn helskygge, der får vi et sort machbånd.

    Moral:

    Tenk på alle lægene og tannlægene i hvite frakker som står der og er så kloke og gransker svarthvitt røntgengilm. Og like trauste og seriøse er de alle sammen og den ene lægen sier: «Det der vil jeg kalle en svertning,..» de andre lægene og søster med er litt i tvil enda, men oppdageren er sikker i sin sak og fortxsetter: «Jo… jeg har sett det før,… det der er nok en svertning,… ser dere ikke det, da?»

    Og dermed fatter man enstemmig vedtak i saken.

    Man må altså ha minst en metode til, densitometri for eksempel, og blod og urinprøver og kjernespinnresonans og vevsprøver.

    Nylig men bare ganske nylig har jeg sett advart mot machbånd når man skal lese røntgenfilm.

    Dette gjaldt synssansen. Jeg burde vite mer om hørsel, hvor også garantert lignende sansefysiologiske ting er tilfelle. Og det har å gjøre med sansene og bevissthetens evne til å gjenkjenne og identifisere form. Å kunne se trollet i tåka kan være viktig, og just det har med sånt som machbånd å gjøre. Og vi er særlig vare og skarpe der det er knekk i transcienten og den deriverte, omrisset og kantene og hjørnene av ting, så vi også fatter helheten og ikke bare drukner i detaljer.

    Og sånn er det likeså i lydenes verden. Den steika ene og bare ene tone, det monotone, det liker vi ikke. Det blir vi fort lei av. Vi må ha variasjon og fornyelse. Alt er relativt, og vi må ha form og bevegelse. Vi hører ikke så lett tonehøyde medmindre vi har en referanse, men da hører vi det relative desto bedre. Og vi hører og merker den minste endring og bevegelse særlig godt.

    Fingerspitzengefühl er også viktig.
    Sett en finger på bordet og «tapp-tapp-tapp-tapp- » med en annen finger borte på en annen kant av bordet. Man «hører» lyd og infralyd i fast materie svært godt med fingertuppa, og det er meget viktig måte for å kunne lete seg frem med «seismikk» både i bygnings og snekkerfaget, og for å finne slark og skrangling og knirk i maskiner og konstruksjoner.

    Og så er det høvling med sletthøvel. Dra håndflaten over resultatet. Selv den uøvede kan «føle» og avsløre ujevnheter med hendene meget bedre enn man kan se det eller avsløre med fysiske linjaler. Atter er det at vi er særlig vare for «transcienten» og knekk og skurr i samme og heller for bevegelser og det relative når vi skal orientere oss og erkjenne helheten.

    Og temperatur og fuktighet…. vi merker med en gang «en kald trekk» eller «et varmt pust», at noe er igang og i endring, men ganske snart så merker vi det ikke lenger når det bare er jevnt.

    • KEE · februar 15, 2015

      Vi er på alt mest gira for å merke endringer. En evolusjonsbasert historie her blir lett å konstruere: En tilstand du lever i lenge nok til å bli vant med den innebærer neppe noen umiddelbar trussel eller uventet gode, endringer av tilstanden bør så absolutt sjekkes ut så raskt som mulig av sanseapparatet for å avgjøre om nytilstanden innebærer dette.
      På den annen side arbeider en alltid med de redskaper en har tilgjengelig: Om oppbyggingen av sanseapparatet tilfeldigvis bare ble slik det er i dag og endringer av dette ikke gir bedre overlevelse forblir det slik.

  2. KEE · februar 15, 2015

    Tangentielt til dette med sanser har vi disse veldig menneskelige, men likevel litt vanskelige begrepene bevissthet og selvbevissthet. En klassisk greie for det siste er jo å sette opp ett speil foran et forsøksdyr og gjøre ett eller annet som er ment å bevise at dyret skjønner det er seg selv det ser avbildet i speilet. Alle dyr som ikke skjønner tegninga blir avfeid som dumme som brød og slett ikke verd å anta som noen selvbevisst entitet.
    Selvbevissthet er altså etter disse eksperimentene uløselig knyttet til synssansen og hvordan synsinntrykk tolkes. Om ei bikkje skulle satt opp et liknende eksperiment for å se om vi mennesker er selvbevisste hadde vi strøket glatt, eller kjenner du bevisst igjen din egen duftsignastur?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s