Agderia – Norges sunkne Atlantis

kollokvium_agderia2Langt ute i Nordsjøen fantes det et stort, rikt land for lenge, lenge siden. Langs elver og innsjøer streifet hjort og villsvin, det var nok av fisk og vilt for folk som bodde der. Rundt leirbålene sang de sine sanger og fortalte sine myter på et språk vi ikke kjenner. Men så kom havet. Ikke som en plutselig katastrofe i første omgang, men snikende og ubønnhørlig. Nå er de gamle boplassene dekket av sand på seksti meters dyp. Jeg var nylig med på jakten etter Agderia, den «norske» delen av denne tapte verdenen. Men vi fikk bare nesten tak i Agderia denne gangen.

Da isen begynte å slippe taket i Nordsjøområdet for omtrent 20,000 år siden, var havnivået mer enn 100 meter lavere enn i dag. Dermed var mesteparten av Nordsjøen tørt land, eller dekket av innsjøer. Til å begynne med var det kaldt foran brefronten; et tundralandskap med mammut og reinsdyr og omstreifende jegere. Etter hvert som isen trakk seg tilbake ble det varmere, men samtidig steg havet langsomt. De høyest liggende områdene, i Doggerland utenfor Englands nåværende østkyst, ble oversvømt for omtrent 8,000 år siden.

Det meste av Nordsjølandet lå i nåværende britisk, dansk, tysk og nederlandsk sektor, men vi har også litt i norske områder. Den norske delen av Nordsjølandet, særlig lengst sør i norsk sektor, har vært lite utforsket, og noen av oss bestemte oss for å gjøre noe med det. Folk fra Kulturhistorisk museum og Norsk Maritimt Museum i Oslo, fra konsulentselskapet VBPR AS, fra Universitetet i Bergen, og meg fra Naturhistorisk museum, har nettopp publisert en artikkel om det vi har funnet ut foreløpig (åpen tilgang).

For det første så hadde vi lyst til å sette et navn på den norske delen av Nordsjølandet, selv om det jo bare er et politisk definert område. Sunkne landområder ellers i verden, for eksempel Beringia og Sundaland, får ofte navn etter nærliggende tørt land. Vi valgte Agderia. Det er funnet 9,400 år gamle menneskerester i Agder (Søgnekvinnen), altså fra mens Doggerland fortsatt var tørt, og bare tusen år etter at Agderia forsvant i havet. Vi vet riktignok ikke om det var kontakt mellom menneskene i Agder og Nordsjølandet, for de to områdene var skilt av et bredt sund (Nordsjørenna). Så det kommer an på hvor gode båter de hadde.

Vi har forbløffende lite kunnskap om de yngste sedimentene i Nordsjøen. Oljeindustrien har stort sett konsentrert seg om eldre, dypere lag, så det var ikke mye data å hente for oss. Seismikkselskapet PGS var svært generøse og ga oss store mengder seismiske data. På seismikk-bildene kan vi se dype daler og kanskje gamle elveløp og innsjøer, men dette er stort sett eldre strukturer, fra siste eller tidligere istider eller mellomistider. De aller yngste lagene fra etter siste istid er utydelige. Vi har også noen bilder med bedre oppløsning, laget med litt annet utstyr. De viser en tydelig linje noen få meter under sjøbunnen, som vi tolker som skillet mellom det eldre tørre landet (eller innsjøer) og havets inntreden. Under linja er det leire, over er det sand.

kollokvium_agderia1

Seismisk bilde fra Agderia, ca. 12 meter ned i sjøbunnen. Den mørkeblå linja ca. 2,5 m under bunnen markerer oversvømmingen av landet for 11,000 år siden. Data fra Eni.

kollokvium_agderia3For mer håndfast informasjon måtte vi ha kjerneprøver. Vi lette med lys og lykte etter kjernemateriale fra Agderia, men fant nesten ingen ting. Noen få prøver fra en kjerne tatt i 2000 var tatt vare på av Norges Geologiske Undersøkelse, og jeg tok en tur til et konsulentselskap i England for å se på en liten kjerne der, bare 65 cm lang (se høyre). Det var alt. Men materialet var for så vidt interessant nok. Vi studerte fossiler (muslinger og sånt), mikrofossiler, pollen, kornstørrelse og alt, og gjorde dateringer med karbon-14. Prøvene fra under den seismiske skillelinjen var ganske rare, med få eller ingen fossiler av sjødyr men med endel pollen og sporer som antydet ferskvannspåvirkning. Klimaet var kaldt. Sanden over skillelinjen var helt vanlig sjøbunn, med masse skall av dyr som fortsatt er vanlige i Nordsjøen. Vi daterte skillet, altså havets inntreden, til ca. 11,000 år siden. Men ellers var ikke dette så mye å bli klok på. Hvordan skal vi tolke leiren? Er det elveavsetninger, innsjøavsetninger eller estuarie/delta? Har det vært tørt land? Dessverre så kan det være vanskelig å se spor etter land i en kjerne, fordi tørt land oftest ikke representeres av sedimenter – det kan tvert imot ha skjedd erosjon. Vi så ingen torv, planterøtter eller slikt. Dessuten hadde vi bare noen få prøver, slik at grenseflaten ikke kunne studeres direkte.

Vi fikk altså en artikkel ut av dette, men den reiser i grunnen flere spørsmål enn den gir svar. Var det tørt land i Agderia, eller var det bare innsjøer, elver og våtmark før havet tok over? Hvis det var et stort landområde der, hvordan så det ut? Landskap, planter, dyr, mennesker?

Det vi trenger nå er ordentlige kjerneprøver, 3-4 meter lange slik at vi kommer godt ned i leira. Men sanden over leira skaper problemer for oss. Vi har ikke klart å trenge gjennom den med utstyret vi har prøvd hittil. Vi trenger tyngre maskineri. Så si fra til meg hvis du har en million til overs og vil hjelpe oss med å finne Norges sunkne Atlantis!

7 comments

  1. KEE · mai 30

    Drukna atlanter dukker opp over hele gruntvannsbassenget i nordsjøen. Ja, det var kaldt men var det ikke også relativt produktivt land for store planteetere?

  2. Øyvind Hammer · mai 30

    I begynnelsen var det vel en slags tundra, med diverse gress og starr og dvergbjørk og vier og reinrose og sildrer. Javisst var det produktivt, og det er funnet mammut og greier i massevis der ute fra den tiden. Steinalderfolka må ha drevet veiding i stor skala. I vårt materiale fra Agderia fant vi mest pollen fra en noe senere, litt varmere periode, med furu og røsslyng (Calluna), men også kaldtvanns-foraminiferer. Vi ble ikke helt kloke på det, sant å si.

    • KEE · mai 30

      Marskland med lyngheder? Krøkkete funn. Saltvannsforaminifer, regner jeg med. Kan det ha vært noen dominerende strømmer fra smeltepåvirka (og da kald) sjø? Furupollen fløtter mye på seg, trærne kan ha vært et stykke unna. Hvor mye røsslyngpollen flytter seg før sedimentering vet jeg ikke.

  3. Øyvind Hammer · mai 31

    Nettopp, KEE! Krøkkete er ordet. Furu produserer jo noe så helsikes mye pollen, og det flyr pokkerivold, så det kan ha kommet fra gud vet hvor. Foraminiferene er saltvanns ja. Men vi sliter alltid med «reworking», altså at foraminiferer og pollen kan være mye eldre, og resedimenterte. Jeg tror ikke vi kommer så mye lenger uten mer data.

  4. Carbomontanus · juni 8

    Ursus oceanicus er en rammende karakteristikk på LATIN som så ofte ellers av selveste Carl von Linne.

    Ursus oceanicus har gått yrkesskolen i det området før han la til sjøs.

    Det har vrimlet av laks og røye og tunge svaner og gjess, og sel og hval av alle slag. Og legg merke til at rensdyrene også er særlig dyktige svømmere,.. og så har det vanket en og annen ullhåret mammut.

    Menneskeheten synes heller å ha oppsøkt issørpa og iskanten for all dens rike og fete og yrende dyreliv i sesongen.

  5. Steinar Midtskogen · august 5

    Et bedre latinsk navn ville være Augandia. Jordanes skriver i 5. årh om folket Augandii, som synes å være samme ord som Agder. Så kan en spekulere i om navnet er basert på urgermansk *agwjo, «land i vannet», jf latin aqua og indoeuropeisk *agwjo «vann». Det ville jo passe godt.

  6. Ingvar bakka · august 7

    Ø. Hammer.
    Kan du gi meg et mobilnr så kan jeg sende noen
    Bilder av forsteinet ting som kommer fra Nordsjøen
    På ca 2000m borehull.

    Hilsen
    Ingvar bakka

    90149091

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s