Inn i den dype tiden

 

Henrik_Svensen.jpg

Vår jords 4 680 000 000 år lange historie deles inn i eoner, æraer, perioder og epoker, og vi forstår hovedtrekkene av dens utvikling. Men for å forstå hva så lange tidsrom, den dype tiden, egentlig innebærer, klamrer vi oss fortsatt til metaforer.

«Dyp tid» er et begrep som favner jordens lange historie, der tidsskalaen er millioner av år. At jorden er gammel, det vil si millioner av år, har vært kjent siden 1700-tallet, men selve begrepet ble først brukt av den amerikanske forfatteren John McPhee i boken Basin and Range fra 1981. McPhee skriver sakprosa, og er kjent for sitt inderlige og lange forhold til geologi og geologer. Han var med forskere på feltarbeid i det vestlige USA for å lære om deres tolkninger av jordens historie.

Å forholde seg til fjellkjeder som kommer og går, forsvunne arter og kontinentenes drift, er langt fra enkelt. «Tall ser ikke ut til å fungere så godt med dyp tid», skriver McPhee. «Alle tall større enn noen få tusen år – femti tusen, femti millioner – vil overraske forestillingsevnen henimot paralyse». McPhee bruker metaforer og analogier for lettere å forstå forholdet mellom vår egen tidsopplevelse og den dype tiden: Strekk ut armen og la den representere jordens historie, der jordens fødsel fant sted ved skulderen; kambrium og komplekse livsformer begynner ved håndleddet, pattedyrenes tidsalder (de siste 66 millioner år) starter ved det ytterste leddet på langfingeren, og menneskets historie er så kort at den kan viskes ut med et rasp av en neglfil.

Likevel forblir dyp tid vanskelig å forstå. Vissheten om at vår egen historie er forsvinnende kort sammenlignet med jordens historie, bidrar ikke nødvendigvis til forståelse og innsikt. «Menneskehjernen har kanskje ikke utviklet seg nok til å forstå dyp tid», skriver John McPhee. Han har et poeng. Vi kan måle den dype tiden, finne ut av hva som skjedde for milliarder av år siden, men forstår vi den?

Metaforene hjelper oss bare et stykke på vei, for én ting er å være klar over hvor kort menneskets historie er sammenlignet med jordens; ja, den dype tiden er som en avgrunn. Det er likevel noe helt annet å forstå hva det innebærer at vi er en del av en historie som strekker seg nesten fem milliarder år tilbake i tid – ikke minst at vi er den eneste arten som har klart å endre jordens overflate og atmosfære i løpet av en periode på noen få hundre år.

Geologer som jordens historikere

En av de virkelig betydningsfulle vendingene i forståelsen av jorden, var oppdagelsen av at jorden har en historie som ligger lagret i steinformasjoner. Geologen James Hutton (1726–97) fant lokaliteter, som Siccar Point i Skottland, der det kom tydelig frem at bergartene hadde en lang historie bak seg som inkluderte avsetning i et grunt hav og dannelse av en fjellkjede som senere var slitt ned til flatmark. Jorden må være svært gammel for å forklare en slik rekke av hendelser. Hutton hadde fått et glimt av den dype tiden.

Utfordringen var at Hutton ikke hadde et system å tolke sine observasjoner inn i. Han så en avgrunn av tid, men ingen sammenhenger, ingen hendelser som kunne representere biter av en global historie. For å bruke hans egen nå så kjente formulering fra 1788, «The result, therefore, of our present enquiry is, that we find no vestige of a beginning, – no prospect of an end.»

Den andre geologen som har en sentral plass i den naturhistoriske vitenskapshistorien, er Charles Lyell (1797–1875). Det finnes selvfølgelig en lang rekke personer som har bidratt til forståelsen av dyp tid, for eksempel Comte de Buffon (som forøvrig regnet seg selv som både naturforsker og historiker), men Lyell ble en av de mest innflytelsesrike. Det er også verdt å merke seg at 1800-tallet var preget av fremveksten av teorier om historie og historiefaget, for eksempel historisismen med sentrale tenkere som Hegel og Herder. Et hovedpoeng var at det ikke er mulig å forstå et fenomen uten å kjenne dets historie.

Lyell brukte fossiler til å se sammenhenger mellom sedimentære avsetninger og hendelser fra forskjellige steder i verden. Like fossiler betød lik alder. På den måten ble lag på lag med sand og skifer i Huttons verden dannet ved tilfeldigheter, for Lyell et arkiv over jordens utvikling og dype tid. Dermed ble den dype tiden lesbar, målbar og forståelig.

Mennesket trer inn i den dype tid

Forståelsen av den dype tiden har tatt en ny vending i løpet av det siste tiåret. I 2002 ble det foreslått at menneskets påvirkning på jorden er så stor, at vi befinner oss i en ny geologisk tidsepoke: antropocen. Jeg har skrevet om antropocen i kollokvium og andre steder tidligere, men det interessante i denne sammenhengen er hvordan fremveksten av en ny metafor plasserer mennesket i den dype tiden: mennesket som en geologisk kraft. Metaforen er mye brukt, både i faglitteraturen og i andre sammenhenger der antropocen-begrepet omtales. Ideen er at mennesket etterlater seg materielle spor i det geologiske arkivet, og at disse sporene etter hvert vil bli så markante at de kan sammenlignes med sporene etter vulkanutbrudd og meteorittnedslag. Metaforen er virkningsfull og bidrar til at vi projiserer oss selv inn i den dype tiden.

Kritikerne påpeker at metaforen derimot er problematisk, at verken «mennesket», «geologisk» eller «kraft» er entydige begreper. Dessuten har metaforen i seg ideer som henspiller på myter og en forestilling om at historien har en retning – og styres av på forhånd gitte formål. Forhåpentligvis kan en kritisk diskusjon av metaforer bidra med nye innsikter om den dype tiden og vårt forhold til den.

Forståelsen av den dype tiden er ikke lenger forbeholdt geologer, men jeg trekker likevel frem uttalelsen fra en av geologene som John McPhee snakket med i Basin and Range: «Hvis du frigjør deg fra den konvensjonelle reaksjonen på en størrelse som en million år, frigjør du deg også litt fra grensene til menneskets tid. Og det blir som om du ikke lever i det hele tatt, men samtidig lever for alltid.»

Det ligger en frihet i det å forstå den dype tiden.

 

Artikkelen er tidligere trykket i magasinet Naturfag (2016).

 

Kilder

Gould, S.J. (1990). Time’s arrow, time’s cycle. Penguin books. Først utgitt i 1987.

McPhee, J. (2000). Basin and Range. I Annals of the former world. Farrar, Straus and Giroux. Først utgitt i 1981.

Rickards, L.A. (2015). Metaphor and the Anthropocene: Presenting humans as a geological force. Geographical Research 53, s.280–287.

http://www.stratigraphy.org

 

9 comments

  1. Carbomontanus · juni 7, 2016

    Hermann Helmholz beregnet jordens og solsystemets alder til 25000 år på basis av det argument at solen lyser på fall- varme ved å trekker seg sammen, og de hadde et heller saklig vettugt begrep om hvor mange tonn eller jernbanevogner kull dette tilsvarer i sekundet eller i året, altså om solens wattstyrke.

    Helmholz var ellers særlig vettug i forhold til mange andre samtidige, men der tok han altså grundig feil. Det sier noe om hvor i vilska man kunne være om just dette så sent som på Helmholz` tid

    Gjennombruddet kom ikke før med radioisotop- forskningen, og det var Eddington som med en kjempe- vri byggende på Einsteins E = mC^2 og idet han postulerte hydrogenfusjon til helium i solen, som løste den fundamentale gåten og satte de tingene på plass.

    Jeg har sittet med regneoppgaver i fysikalsk kjemi visende til selveste Ellen Gleditsch…. et thorium mineral i fra den finske skjærgården har radioaktivitet så og så og inneholder så og så mange ppm bly og thoriumets halveringstid er….. beregn den stenens alder. E. Gleditsch holdt på med dette i de harde 20- åra.

    Så fikk vi vite på Kollokvium , var det fra Henrik H.Svensen? at der er et thorium- mineral ThSiO4 som ren- krystalliserer i lava og magma, som kan pirkes ut. I millimeterstore krystaller, og man måler bly- innholdet og forsikrer seg dessuten ekstra om at det er thoriumbly. Da er saken biff og i boks.

    Darwin hadde også begreper om det samme forskjellig fra bibelhistorien, det måtte han for ikke å forfalle til doubblethink. Men jeg har en gang latt meg forklare at på Universitetsalmanakken sto det faktisk «År 1848, …. 6000 Aar efter Verdens Skabelse!»

    Jeg synes personlig ikke det er så vrient, men det skyldes vel at jeg har trening fra annet hold med å måtte kunne tenke i store skalaer og der bruke tierpotenser som på en regnestav for eksempel. pH 7 og 10E -14 skal være kurant. Jeg er blitt belært om løselighetsprodukter for sølvforbindelser helt nede i 10E -42 eller noe sånt og man plikter å tvile, idet Avogadros tall ligger ca på 10E 23

    Så skal man kunne pico og nano og Microfarad, og kilo og megohm, og kilogram gram milligram og microgram.

    Microwatt………Kilowatt megawatt gigawatt og terawatt,… om det må man heller ikke tulle.

    Verdensrekorden i hissige protoner som entrer atmosfæren er på 10E21 elektronvolt, vi mangler ord,…. det tilsvarer nemlig en sten på 1 kilo sluppet fra en meter. Det vil bulke en bil eller knuse frontruta, og slå høl i en satelitt eller en romdrakt bare med ett proton.

    Muncs Auladekorasjon «Historien» viser el liten gutt på 7 år. Og en gammel mann på 70. Bak dem ei stor eik ca 700 år, og i bakgrium\nnen Oslofjorden ca 7000 år.

    Da har vi med en gang en scala og må bare ikke vrøvle videre.

    Så skal dere se noe rart . En farad er definert som den capasitet som vil stige opp 1 volt ved tilførsel av 1 amperesekund.
    Tradisjonelt koser vi oss med pico og nano og microfarad. Men jeg har en gang vært borti 3 millifarad. Den var diger.
    Men hva blir så kapasiteten til det bilbatteri som stiger fra 12 til 13 volt ved tilførsel av 40 amperetimer?
    Det blir 0.144 megafarad… et uvanlig begrep,…

    Og hva med kjørebatteriet til en Nissan Leaf eller en Tesla?

    • Henrik H. Svensen · juni 8, 2016

      Mange takk for kommentar! Aldersbestemmelse har alltid vært vanskelig – og er det fortsatt. h.

  2. KEE · juni 8, 2016

    Og i dag høster jeg førsteslått av Grindstad timotei, sådd for tre år siden, avlet frem på siste halvdel av attenhundretallet, voksende på jord som har beviselig vært drevet fra vikingtid, med bronsealderhelleristninger like ved, en jord som i opphav er marine avsetninger fra siste istid, som kommer fra fjell som ble malt til mel da; alder gammalt til hønngammalt (oppstrøms er alt fra silur/devon og til prekambrisk), og i grunnere partier påvirket av erosjon av silursk kalkfjell med en rekke spennende fossiler.
    Jeg tror vi lever og virker i dyp tid, jeg.

    • Henrik H. Svensen · juni 8, 2016

      Fin kommentar, takk! Dette med samtidighet er veldig interessant og har svimlende implikasjoner.

      • KEE · juni 8, 2016

        Kontinuitet er svimlende greier. Om du er nedfor en dag, tenk på dette: Du er i enden av en kjede på over 3,5 milliarder år med vinnere i livets lotteri.

  3. Carbomontanus · juni 8, 2016

    Skal vi ta dette litt mer matematisk.

    Min far underviste, før jeg blev tørr bak ørene, at hvis man forlenger en rett linje hver vei så vil den møtes i det uendelige , og at to praralelle linjer side om side likeså ville møtes i det uendelige.

    Han hadde realartium på KG fra før krigen.

    Selv til gymnas så hadde vi hyperbolske funksjoner såsom 1/x hvor X går frra minus til pluss uendelig, og så i midten skvetter det ned, og kommer tilbake igjen ovenfra som om det der var en kobling og sammenheng. Dette blev også antatyder av læreren.

    Hvis vi idag tenker oss eller trekker en rett linje ut fra vårt ståsted så ender den opp i bakveggen i baktida ca 13.4 milliarder lysår borte, det blir tilsammen 26.8 milliarder lysår. Som blir universets diameter. Ganger pi er 84.194683 lysår, som så blir universets omkrets.

    Men så påstår siste nytt eller iallefall nestsiste nytt fra forskningsfronten at det vi ser og aner der ute nemlig bakveggen i baktida var mye mindre, bare noen få hundre tusen lysår og har opphav i bare en liten prikk.

    så her er det åpenbart noe som ikke stemmer.

    Vi hadde en lekecomputer, en Ti 99/4A, og hvis vi prøvde 1/0 så sa maskinen «number too big». Likeså om vi prøvde

    1: a= 1
    10: a= 2a
    20: print a
    30: goto 10
    enter.

    Da fikk vi potensene av 2 utskrevet nesten opp til 10E 100, men så het det «Number too big»

    Men prøver jeg det samme her på min Sharp scientific calculator EL-531 a så får jeg «ERROR!»

    Hvilket faktisk heller synes å være riktig svar, og mattelærerne på KG og senere på Ski Gymnas kan ha våset og ført falsk og skulle hatt karakteren ERROR!

    Steika, jeg har altid hatt mine mistanker om det helt siden min far sa det.

  4. Øyvind Hammer · juni 10, 2016

    Supert Henrik. Forresten så er *Weber-Fechner-loven* helt sentral for å forstå hvordan vi oppfatter geologisk tid. Jeg skal skrive en kollokviumblogg om det jeg, tenker jeg.

  5. Tilbaketråkk: Vektløfting, musikk og geologisk tid | Kollokvium

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s