Når etnedøler kauker mot Månen (ferietips)

img_2111

Jeg kjenner en etnedøl. Han liker spikking, å sitte på harepost og å tygge på strå han finner på bakken. En sindig fyr, altså. Nå skal jeg fortelle om den gangen han tok til å kauke mot månen, som en ulv, eller som om han var astronaut på den Internasjonale romstasjonen og etter noen uker med frysetørka mat oppdager at den nyankomne forsyningssonden har fått med seg en kasse rakfisk.

Og vi følte oss nesten som astronauter der vi satt utenfor teltet på Svalbard og vi begge opplevde vår første totale solformørkelse. Dette var ikke verden slik vi kjenner den. I to minutter var vi turister på en annen klode, ja, i et annet univers, der utenfor noe så jordnært som et tremanns tunneltelt.

Dette er ett og et halvt år siden nå. Likevel sitter opplevelsen klistra til sjela som krøllete underlivshår til et såpestykke i dusjen. Hvis du har gullhår nedentil, vel å merke, for det er et fint minne. Opplevelsen er vanskelig å beskrive uten å ty til pompøse floskler som har mistet sin språklige fylde etter å har blitt slitt ut i sportssendingenes forutsigbare seiersinervjuer med siklende langrennsstjerner. Det var sykt. Sinnsykt. Helt rått. Ubeskrivelig. Kan ikke fatte det. Mangler ord.Når jeg trekker fram denne solformørkelsesopplevelsen så lenge etterpå, skyldes det at jeg ønsker å mane fram en handling hos leseren. Neste sommer, 21. august 2017, er det nemlig en ny total solformørkelse som er høyst overkommelig å få med seg. Denne gangen i USA, og den vil være mulig å se langs et bånd som krysser landet fra vest- til østkyst. Den har, kanskje ikke overraskende, fått navnet “The Great American Eclipse”, og er trolig den mest opplevelsesverdige av de formørkelsene som potensielt kan ramme dette underlige landet på en god stund. Og nå som kulda setter inn, er det ikke en uvanlig aktivitet å begynne å fable om neste års sommerferie, og er du som meg, en som helst liker å feriere under en busk i hjemlandet, men som til stadighet opplever press fra mennesker i nære relasjoner som av en eller annen for meg uforståelig grunn tiltrekkes av dette kapitalistiske og kulturimperialistiske brune bunnbelegget i verdens tannglass som heldigvis befinner seg på en kontinentalplate som beveger seg vekk fra oss, da kan den kommende sommeren være et gunstig tidspunkt for å, tilsynelatende motvillig, gi etter for dette presset.

sol

Det gule båndet viser hvor den totale solformørkelsen kan oppleves 21. august 2017. (thegreatamericaneclipse.com)

Det som skjer ved en solformørkelse er at Månens og Solas koordinater på himmelkula overlapper. Hvis Månen dekker hele solskiva, har vi en total solformørkelse. Dette med totalitet er viktig. En 95% solformørkelse er et fint, men temmelig lite spektakulært fenomen. Det er først når den siste lille fliken av solskiva er tildekket at opplevelsen griper tak langt inne i både etnedølske og andre sjeler. Forskjellen på en total og nesten-total solformørkelse har blitt offer for mang en sexrelatert analogi. Det er som forskjellen mellom et flyktig, flørtende blikk på gata og et vellykket samleie med tilgang på alle tenkelige rekvisitter du måtte begjære i dine perverse fantasier, sies det. Men nå er det jo alltid en viss sannsynlighet for at mamma kan lese det jeg skriver, og ettersom jeg, basert på den av og til infantiliserende omsorgen jeg blir objekt for når jeg er på hjemmebesøk, har et inntrykk av at mamma ikke uten forbehold anser meg som et fullt ut voksent menneske, vil jeg, på tross av at hun, gjennom å ha blitt tilgodesett med to barnebarn med bakgrunn i mine kjødelige eskapader, antagelig har en mistanke om hva som av og til foregår under sønnens dyne, gjerne skåne henne for slike seksualiserte bilder. Så la oss si at forskjellen på 95% og 100% solformørkelse er som forskjellen en fotballkamp mellom Etnedal og Søndre Land på Mosletta og Barcelona – Real Madrid på Nou Camp.

Sola blir altså borte og det blir mørkt. I seg selv like spektakulært som en latinamerikansk kjærlighetsballade som inneholder ordet “corazón”. Men det er mer. Fuglene slutter å synge og froskene slutter å kvekke, sies det. Revisorer slutter å revidere, flatulente slutter å prompe og nordlendinger slutter å banne. Og hvorfor gjør de det? På grunn av det spektakulære skuet, selvfølgelig.

For med ett åpenbarer det seg at Sola er mye mer enn den relativt skarpt definerte skiva som viser seg dersom du en hvilken som helst annen dag skulle være idiot nok til å se rett på den uten beskyttelse. Koronaen trer fram, et langt mindre lyssterkt område som strekker godt ut forbi det vi vanligvis anser som å være Solas ytterkant, og som ellers er umulig å se ettersom vi blir blendet av de langt mer lyssterke indre delene av Sola. Nå kan du se på Sola uten beskyttelse foran øynene. Koronaen er ikke skiveformet og statisk. Den beveger seg som flammer. Det er som om hele den mørke månetallerkenen i midten er satt fyr på av Gammel-Erik selv. Det er ikke sola slik vi kjenner den. Det er ikke universet slik vi kjenner det.

img_2114

Svalbard 20. mars 2015. Foto: Jostein Riiser Kristiansen

Og himmelen rundt! Det er mørkt nok til at de mest lyssterke stjernene trer fram rundt Sola helvetesild. Og langs horisonten ser det ut som om det er solnedgang på alle kanter samtidig. Omgivelsene tar i mangedoblet monn inn over seg det rødlige lyset som vi kjenner fra en vellykket solnedgang, og dette lyset blir kulissene for hovedrolleinnehaverne oppe på himmelen.

Det er umulig å forholde seg uberørt til en slik opplevelse. Selv reagerte jeg med stillhet og gaping. Etnedølen kauka. I løpet av to minutter var det over. Kroppen skalv. Etnedølen ble like etterpå observert stående med hodet inn i forteltet i et dårlig skjult overgrepsforsøk mot den gjenværende, frosne akevitten, som etter litt lett insistering over primusflammen til slutt overga seg til flytende fase. Og mens livets vann brant i våre forfrosne kropper, innså både døl og jeg, og strengt tatt også en tredje person som jeg av fortellertekniske grunner ikke har omtalt, at vi nettopp hadde gjennomgått to bevissthetstransformerende minutter.

Storslagent og flott, javel. Men bevissthetstransformerende? Ja, det også. Når det sansbare universet kunne framstå så totalt forvrengt til det ugjenkjennelige av noe så trivielt som en tildekket sol, hva forteller vel ikke dét oss om våre sanser og vår intuisjons bedragerske og skjøre tilpasning til verden akkurat slik vi er vant til å se den? Dette å evne å transendere vår “sunne fornuft” og intuisjon basert på erfaringer fra vårt jordiske liv og millioner av år med evolusjonært press for nettopp å kunne forholde oss til vår jordiske hverdag, er viktig for meg. Og da tenker jeg ikke i religiøse baner.

Med semijevne mellomrom holder jeg, mye på grunn av en populærvitenskapelig bok jeg utga i fjor (og der fikk jeg nevnt den!), foredrag for ikke-astrofysikere. Temaet er mørk materie og mørk energi, to usynlige og ennå dårlig forståtte substanser som vi tror utgjør 95% av innholdet i universet vårt. Hovedutfordingen, slik jeg ser det, er å overbevise tilhørerne om at jeg prater om virkeligheten, at alt dette usynlige trolig faktisk eksisterer der ute på ordentlig, og ikke bare i sinnsforvirrede forskeres forkvaklede skrivebordsteorier. Jeg forsøker å vise hvor ufattelig lite representative våre egne daglige erfaringer er for universet. Jeg trekker opp bilder der Jorda er et sandkorn og Sola en appelsin og forsøker å innprente et inntrykk av hvor forsvinnende lite dette vårt eget sandkorn, der hele vår intuisjon og virkelighetsforståelse har blitt utviklet, er sammenlignet med det enorme universet. Og hvor navlebeskuende er det ikke da å insistere på at våre jordiske erfaringer uten videre skal kunne overføres til universet? Universet består i overveiende grad ikke av sand.

Solformørkelseserfaringen trekker denne erkjennelsen enda lengre. For ikke bare settes synet på universet på prøve hvis vi tillater oss å forlate sandkornjorda. Nei, hele virkelighetsforståelsen får seg et realt slag i sitt sarte tryne bare ved at sandkornets lyssetting endrer seg en liten smule i to små minutter. Den totale solformørkelsen er naturens underfundige lille spark mot vår verdensanskuelseskropps sårbare knehaser. Som de fleste andre spark mot kroppen kan det kjennes ubehagelig, men det er ikke et hardt spark, bare akkurat nok til at vi bøyer oss litt ned i ettertenksomhet, søkende som en etnedøl som etter å ha gitt tanngarden en litt uvøren omgang med den hjemmespikka tannpirkeren, innser at han har mista en slintre av rakfisklefsebussen ned i lyngen. Dessuten er det et vakkert, vakkert, knehasespark. Og en god grunn til å gjøre Amerika greit igjen.

4 comments

  1. Kjell Ingvaldsen · november 7

    Sitat: «Så la oss si at forskjellen på 95% og 100% solformørkelse er som forskjellen en fotballkamp mellom Etnedal og Søndre Land på Mosletta og Barcelona – Real Madrid på Nou Camp.» sitat slutt. Hæææææ? Jeg trudde det var spennende. Ikke som forskjellen mellom dødskjedelig (Mosletta) og enda verre (Nou Camp).

    Kjell Ingvaldsen

    • Hehe :-). Huff, det blir bare feil det når jeg beveger meg vekk fra de seksualiserte allegoriers forjettede land.

  2. Carbomontanus · november 7

    Ja- jo-joda…

    Jeg har opplevet det i 1954 ute på et fjellskjær på Mosseveien sør for Vestby.

    «og nå kan dere ta vekk de sota glassene!» sa han. Jeg hadde tjuvtitta litt før men har antagelig øyevippene iorden. Dette med å kunne myse er viktig. I stenalderen hadde man ikke annet. Men factum est at solens corona først blev oppdaget ved solformørkelsen i Torino, der menneskeheten hadde fått seg politisk instruert sota glass. Fjolsene og qvakket og trollet underviser at Retina koker om man ikke bruker brangsjens briller, men situasjonen er at når coronaen slår ut…. FLUSH::! og der står den, så skal ikke Retina være full av etterbilder men være mørkeadaptert.

    Jeg var ung og sunn og hadde instinktene iorden og kunne myse i smug.

    Vi dypt erfarne går alltid med solformørkelsesbrillene oppe på hue og ser aldri rett på sola ubeskyttet når det virkelig gjelder men ser indirekte. For vi må se klart også ned i apparaturens mørkeste kroker og ha det iorden til det virkelig gjelder.

    Hva som virkelig overrasket mest var at solen ikke var svart som på foto, med dypt himmelblå. Og coronaen sølv- hvit. Farvene er en videre dimensjon i amatørastronomien som ikke står i gamle bøker.

    Men vår GURU, min eldste onkel, hadde vært med på det før. GURUen må ha selv- erfaring og vite hva han snakker om, må vite. Og de hadde tatt toget til Ringebu opp til Einebu og sett det før. Og til og med fått det gjennom sota glass på bokskamera med sølvbromid. Og sykklet tilbake ned Gudbrandsdalen og hjem.Historien er da at det kom eim ku og dreit på teltet.

    Sota glass er klassisk videnskabelig, Det er bare ikke transportabelt men må sotes på stedet hvilket er en kunst. En solformørkelse er ikke observert uten at man har fått sot på nesetippen og der er sotete fingeravtrykk i papirene.

    Jeg instruerte neste generasjon som tok leiebil fra Berlins tekniske universitet ned til München med stativ og 90 mm Tele og farvedias. Bildene er praktfulle.

    Så har jeg sett som omslagsbillede på et største tysk magasin farvedias med transmisjonsgitter foran linsen. Det er de flotteste Balmerserier jeg noensinde har sett. Er man ikke pytagoreer frav før så blir man det da. Det er klart pytagoreisk harmonicalt og i hele sin numerisk pytagorale farveprakt. «Die Sonne tönt nach alter Weisse in Brüdersphären Wettgesang, und ihre vorgeschriebne Weisse vollendet sie mit Donnergang.

    Med transmisjonsgitter så er det på nivå med Harmonices Mundi og over det i gradene, i farver. Det er ikke bare hydrogen alfa men hele resten av det greske alfabetet også i logaritmisk numeriske skritt. Selv Goethe blekner for en ekte solformørkelse.

  3. Carbomontanus · november 7

    Og så en ting til. det var naturfaglæreren vår, han var fra Namdalen og gikk snåsamannen en høy gang, det er samme typen. Han var klokker i kjerka og sto frem og ba alltid klokkerbønnen: «Herre, jeg er nå kommet inn i dette dit hellige hus..» …

    …..og s- ene hans var sære.

    Og han spilte harmonium i skoletimene.

    Men vitenskapelig var han helt ajour, der er jeg preget og har antagelig lært det meste. det var Noregs lærarhøgskule på sitt beste.

    Han fortalte nom ei kjerring som var så redd for barna sine så da solformørkelsen kom hadde hun dratt dem inn og dratt ned alle gardinene så de ikke skulle skade øynene sine ved å se dette.

    Han var i det hele tatt opptatt av å instruere både troen og vitenskapen og gjendrive all overtro og middelaldersk mørke, og er meg en solid instruktør og referanse i chosmologien og klimadisputten. Jeg har lite å trekke ham for.

    Jeg har sikret Svarteboka av 1954, «Solformørkelse» av Ingolf Rud.

    Og kan sammenligne med svarteboka av 2000 og denti i Frognerparken av Trond Erik Hillestad.

    Forskellen er formidabel. Fagforeningen og de falske papirer, det industrialiserte eksamensfusk og forskningsfusk synes å ha overtatt og kuppet instituttets relasjoner og display.

    Men solformørkelsen i Adventsdalen synes atter å ha vært vellykket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s