Prisdrysset er over. De sentrale naturvitenskapelige disipliner har fått tildelt verdens gjeveste utmerkelse, Nobelprisen. Med det finnes unntak: Geovitenskapene.

Det er mulig jeg er litt inhabil i denne saken, men det er vanskelig å forestille seg en verden uten geovitenskapelig kunnskap og forskning. Noen nøkkelord i denne sammenhengen er ressurser (vann, metaller, kull, olje), jordens utvikling (dyp tid, livets utvikling, fortidens klima) og dagens samspill mellom natur, kultur og samfunn (naturkatastrofer, miljøproblemer, bærekraftig utvikling, klimaendringer). Likevel finnes det altså ingen Nobelpris for geovitenskap.

Alfred Nobel bestemte seg for å gi priser til fagområder han selv hadde sansen for – og som var viktige i tiden. Han var utdannet innen kjemi, og var dessuten opptatt av både poesi og helse. Pengene ble avsatt fra formuen som Alfred Nobel bygde seg opp på patenter og dynamitt, samt den store avkastningen på investeringer i brødrene Ludvig og Robert Nobels oljeeventyr i dagens Aserbajdsjan. Selskapet Branobel var ett av verdens største oljeselskaper på slutten av 1800-tallet. Derfor denne spissformuleringen: Uten oljepenger, ingen Nobelpris. Ingen geologer, ingen olje.

Derfor kan det virke underlig at Nobel ikke tok geologene inn i varmen. Svaret kan ligge i oljeforekomstene i Aserbajdsjan, og hva som ble regnet for geologenes oppgaver på slutten av 1800-tallet. Ludvig Nobel beskrev geologenes rolle i selskapet på dennen måten:

«The job of the geologist is to propose places to lease or buy for drilling, to perform investigations and propose the acquisition of new naphtha-bearing terrain. In combination with the first drillmaster, he is to direct the drilling works, follow the progress of every new drilling and decide when it is to be concluded and when the drillmaster can hand over the bore hole for regular exploitation.” (kilde)

Geologene hadde en viktig rolle i både plassering av brønner og håndtering av ukontrollerte utblåsninger. Dermed gikk geologenes oppgaver mer i retning av det praktiske enn av å nøste opp i fundamentale vitenskapelige problemstillinger.

Nedlagt oljebrønn i Aserbajdsjan boret på flanken av en slamvulkan (som kan sees i bakgrunnen). Foto: H. Svensen.

Geologien i Aserbajdsjan gjorde også selve letingen etter olje til en øvelse av mindre vitenskapelig verdi enn i andre land (og enn i dag, selvfølgelig). Oljefeltene ligger i bestemte soner på land og i Det kaspiske hav, ofte knyttet til store slamvulkaner og naturlige oljelekkasjer. Man boret nær oppkommene, særlig rundt slamvulkanene. Naturlige oppkommer av olje er fortsatt lette å finne i Aserbajdsjan, og er ganske spektakulære. Flere steder finner man metanlekkasjer som brenner med evige flammer. En av geologene som jobbet for nobelbrødrene, Hjalmar Sjögren, var den første til å foreslå at slamvulkanene oppstår som en følge av naturlige utblåsninger av metan. Av og til tar vulkanene fyr, som vist på det første bildet fra Lokbatan i 2001.  

Er det et problem at det ikke gis en Nobelpris til geovitenskap? Vel, en pris av dette kaliberet bidrar helt klart til å sette forskning og fagfelt på agendaen i nær sagt alle store mediehus verden over. Utmerkelsen setter standarden for alle forskeres ultimale higen etter store gjennombrudd og grunnforskning som på ett eller annet vis vil sette dype spor – til tross for at kritikere påpeker det uvanlige i at prisen hviler på en enkeltpersons testamente og «on the words of a secretive bunch of Scandinavians.»