Bokanmeldelse: «Norske forskningsbragder» av Unni Eikeseth

Rottehjerner har fått mye spalteplass i norske media de siste par årene. Årsak: Det NTNU-baserte forskerparet May-Britt og Edvard Moser ble i 2014 tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin forskning på hvordan rotter lagrer stedinformasjon i hjernen.

framside

Unni Eikeseth: Norske forskningsbragder – vitenskapelege oppdagingar gjennom 150 år. Samlaget

Rottehjerneforskningen er svært interessant, og det hadde den vært uansett om Moserne hadde vært født og virket i USA, Usbekistan eller Norge. Likevel er det noe spesielt når forskningsgjennombruddet kommer fra vårt eget nabolag. Vi heier på Moserne, ikke ulikt hvordan vi heier på norske idrettshelter. Og på samme måte som Magnus Carlsens sjakksuksess har avfødt en eksplosjon av sjakkinteresse i Norge, kan vi også håpe at norske forskningssuksesser bidrar til å øke interesessen for forskning rundt omkring i landet.

Så når det finnes et vell av spennende forskningshistorier rundt om i verden, hvorfor ikke trekke fram noen av de norske? Det er akkurat det Unni Eikeseth har gjort i boka «Norske forskningsbragder – vitenskapelege oppdagingar gjennom 150 år».

Forfatteren har avgrenset seg til naturvitenskap. Eikeseth er selv kjemiker og universitetslektor ved NTNU, og har tidligere vært både programleder i Newton og forskningsjournalist i NRK. Forutsetningene for god forskningsformidling burde dermed være på plass.

Eikeseth har tatt for seg elleve ulike norske forskningshistorier fra de siste 150 årene og behandlet disse kronologisk. «En kanonisering!» tenkte jeg da jeg først fikk boka i hendene. Og jeg bladde raskt opp i innholdsfortegnelsen for å se hvilke forskningsbragder Eikeseth valgte ut som de viktigste i Norge. Hvem var beæret med en plass blandt de elleve utvalgte? Hadde hun utelatt noen av mine favoritter?

Imidlertid forstod jeg raskt at dette ikke dreide seg om en kanon. Det var ikke en kåring av de beste. Forfatteren forteller oss aldri hvilke kriterier som har ligget til grunn for utvalget, men det kan dreie seg om hensyn som balanse i tidsepoker og fagfelt og å trekke fram de gode historiene. At Eikeseths egen bakgrunn i kjemi også har påvirket utvalget er ikke usannsynlig. Og det er helt greit! For det viktigste her er historiene – fortellingen om prosessene som første fram til oppdagelsene, og hva oppdagelsene har betydd for oss.

Her dekkes, i tillegg til Moser og rottehjerner, spennende historier om leprabakterien, radioaktiv stråling, Føllings sykdom, soltornadoer. Og mye mer.

Noen av oppdagelsene er dekket i mer omfattende verk tidligere, andre ikke. Uansett er det nyttig å få historiene samlet i et såpass kompakt format. Det er mange av oss som er nysgjerrige på den norske forskningen, men ikke ønsker å sette av tid til å lese hundrevis av sider om hver av dem.

I det kompakte formatet ligger også noe av utfordringen. Eikeseth har dekket de personlige historiene, inkludert en del anekdoter, og blandet dette med temmelig grundige beskrivelser av det faglige innholdet forskningen. Kildetilfanget har vært stort, og jeg misunner ikke Eikeseth alle kvalene hun må hatt når alt materialet skulle kondenseres ned til rundt 20 sider for hver forsker.

I stor grad synes jeg hun har lykkes med prioriteringene slik at blandingen mellom historiefortelling og faglige forklaringer fungerer godt. Men av og til har fremstillingen av de personlige og historiske delene av forskningen måtte lide litt. Når mye innhold skal presses inn på lite plass må setningene skjæres ned til beinet, og det kan bli noe litt leksikalt over språkføringen. Jeg er usikker på hvordan dette kunne vært gjort bedre uten å samtidig gjøre boka tykkere og skumlere å ta fatt på, men det er mulig at større innslag av sitater fra originale brev og forskningsartikler kunne skapt litt større dynamikk i enkelte passasjer.

Selv om innholdet er kompakt blir boka aldri tung. Jeg fikk vite nok uten at kapitlene føltes lange og uttværende. Det var alltid en ny og spennende forskningsoppdagelse som fristet noen få sider fram.

Teksten er logisk bygget opp og lettlest. Boka fungerte utmerket som sengelektyre, og jeg var aldri i nærheten av å sovne. Det er langt i fra noen selvfølge innen sakprosasjangeren.

Og er de faglige forklaringene forståelige? Jeg vil si ja. Ofte er de også svært gode. I enkelte av de kjemirelaterte kapitlene (som ligger nærmest Eikeseths eget fagfelt) kunne jeg av og til føle meg litt overveldet av et stort antall de ikke alltid like catchy kjemiske faguttrykkene, men det gikk helt fint bare jeg fulgte med.

Når man ser boka under ett, er kanskje det aller mest interessante beskrivelsen av prosessene fram til de viktige resultatene. Veien er sjelden rett og bred, men full av tilfeldigheter, intuisjon, leting i blinde, flaks og ikke minst grundig og målrettet arbeide. Her får vi et godt innblikk i hvordan forskning faktisk fungerer. I forbindelse med den svært spennende historien om Gerhard Armauer Hansen og leprabakterien får vi også møte et grovt tilfelle av slett forskningsetikk når helten injiserer bakterier i en pasients øye som en del av et eksperiment.

Kapitlene kan leses uavhengig av hverandre. Likevel er flere av historiene indirekte relaterte, og boka er utvilsomt mer enn en samling separate artikler. Et lite, men artig eksempel: I kapittel 2, som omhandler Kristian Birkeland og hans nordlysforskning omkring år 1900, møter vi Birkeland under en vinterlig ekspedisjon på Finnmarksvidda. Har har de havnet midt i en snøstorm:

«På turen tilbake vart Birkeland imponert over korleis Hætta orienterte seg etter spor og detaljar i landskapet som var fullstendig usynlege for Birkeland, Lows og Helland-Hansen. Der dei berre såg ein ugjennomtrengeleg kvit vegg av snø, fann Hætta på forunderleg vis stiar og vegar.»

Og så, i niende kapittel, blir vi kjent med Mosernes oppdagelse av hjernens gitterceller, nevroner som lagrer et kart over omgivelser vi har sett tidligere. Plutselig er vi inne i Hættas hjerne og Birkelands funderinger.

Unni Eikeseth har gjort et fremragende arbeid med å sette sammen alle disse forkningshistoriene. Forskningen som presenteres er spennende og godt forklart. Samtidig gjør Eikeseth oss oppmerksomme på et fint knippe av forskningens Magnus Carlsener – noen vi kan la oss inspirere av. Et lite skritt for at forskningsinteressen skal følge i sjakkboomens fotspor. Men først og fremst er dette interessant lesning. Jeg har blitt langt mer oppmerksom på mye av den forskningen som er gjort og gjøres i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s