Soppskogen rommer ikke bare matauk med høy spenningsfaktor. Her finnes også en sopp med super-enzymer, som både kan fikse forurensing og kverke kreftceller.
Det nærmeste jeg kommer spillegalskap er høstens soppturer. Jeg kan bli nesten som besatt – skal bare gå litt til, og så bare enda litt til… – i håp om å se en oransjegul klynge kantarell lyse mot meg. Litt som en gambler bare skal satse én gang til, i håp om at da skal den store gevinsten komme… Min soppgalskap begrenser seg til en ørliten del av dette store og sammensatte riket – det går mest i kantareller, piggsopp og steinsopp. Men noe av moroa på høstens skogturer er også å lete etter og filosofere litt over alle de andre soppene som finnes der ute.
Forråtnelse, snylter eller sopprot
For soppriket er mangfoldig. Bare i Norge regner vi at vi har om lag 10 000 ulike sopparter. De fleste ser du aldri snurten av i skogen, men det betyr ikke at de er uviktige – tvert imot. For det første: Sopp bidrar, i hyggelig kompaniskap med insekter og bakterier, med nedbrytning av alt som er dødt der ute. Det er en aldeles avgjørende viktig jobb, som sikrer resirkulering av nitrogen og karbon og alt det der.
Andre sopp er snyltere og parasitter; de ikke så nøye på om verten er død, men gyver gladelig løs på levende planter eller dyr. Vi er ikke like glad i alle disse. Fotsopp, for eksempel.
En tredje gruppe er sopprot-soppene – en slags soppverdenens svar på ekstremt utadvendte og sosiale typer. De lever i evig kollektiv med planterøtter, og sørger for naturens underjordiske internett, der trær og planter kan ‘snakke’ sammen.
Lure løsninger fra naturen
En så artsrik gruppe er selvsagt viktig for å holde hjulene i gang i naturen. Men fordi sopp har så mange sære levesett, kan de også by på en del lure løsninger. Lure løsninger som vi kan låne, eller kopiere.
En oversikt fra USA viser at halvparten av de 150 mest brukte medisinene er koblet til virkestoffer funnet i naturen. Vi har avlurt piletrærne febernedsettende hemmeligheter i form av Aspirin og Globoid. Vi har hjertemedisinen Digitalis fra den vakre planten revebjelle.
Og selvsagt det klassiske eksempelet Ciklosporin, det uunnværlige immunsystemdempende medikamentet i organtransplantasjon. Det stammer fra en jordsopp på selveste Hardangervidda, ‘a bleak treeless plateu in the South of Norway’, som det står så stusselig i en saudiarabisk artikkel om medikamentet.
Hårkjuke – kantarellens flinke fetter
Men la oss ikke dvele på de bleke fjellvidder, det var jo i soppskogen vi var. La meg introdusere hårkjuke (Funalia trogii) – kantarellens flinke fetter. Hårkjuka er kanskje ingen stor skjønnhet, men i motsetning til Hardangervidda-soppen er den i det minste stor nok til å være synlig. Og er du heldig, kan du finne den i skogen – selv om den er fåtallig og sårbar og står på listen over arter truet av utryddelse fra Norge.
Hårkjuke lever av å bryte ned døde ospetrær (noe skal man jo gjøre her i verden). For å fikse jobben som ved-nedbryter inneholder hårkjuka et enzym av typen lakkase. Om du skulle ha glemt det fra naturfagstimene, så er enzymer biologiske stoffer som får fres på ulike reaksjoner i dyr og planter. I dette tilfellet får enzymet fres på nedbrytningen av veden, særlig den tungt nedbrytbare delen som kalles lignin og som også gir veden dens brunfarge.
Lakkase til liten, lakkase til stor…
Etter inspirasjon fra soppverdenen har man tatt i bruk lakkase i stor stil i industrien: Til å rense farget og giftig avfallsvann, til å bryte ned uønskede biprodukter i oljeraffinerier og til å bleke papirmasse. Siden mange lakkase-drevne prosesser trenger oksygen, som bindes til hydrogen og dermed gir det hyggelige avfallsproduktet vann, kan det også brukes til å skape oksygenfrie forhold i forbindelse med konservering av mat. Det har etter hvert vist seg at varianter av dette super-enzymet finnes i flere ulike organismer.
Hårkjukesuppe dreper kreftceller
Men akkurat hårkjuka har enda mer på lur. Det har vist seg at et ekstrakt fra soppen kan drepe kreftceller, uten å skade normale celler. Det er særlig hormon-avhengige krefttyper som påvirkes, som brystkreft, eggstokkreft og testikkelkreft. Og det er hårkjukas variant av super-enzymet lakkase som gjør jobben, selv om man ennå ikke helt har skjønt hvordan. Andre varianter av lakkase, fra en håndfull øvrige vedboende sopp, kan også ha potensiale. I følge en oversiktsartikkel som ble publisert tidligere i år, kan disse funnene åpne for et mangfold av nye bruksområder innen kreftmedisin.
Nei, kreftgåten er ikke løst nå heller
Nå gir ikke det grunnlag for å finne fram krigstypene og skrive at kreftgåten er løst, slik media har for vane. Man trenger ikke være lege for å skjønne at dette er bare ett av svært mange skritt, i ulike retninger, på veien mot mer presis behandling av kreft.
Poenget mitt her er at det ligger ressurser der ute i soppskogen som kan gjøre mer enn å fylle kurven min med kantareller. Mye mer. Mindre enn én prosent av plantene på kloden, og enda mindre i andre artsgrupper som sopp, er undersøkt for mulige medisinsk bruk. Her er det helt klart muligheter for å finne flere flinke fettere.
Kilder: Om hårkjukas egenskaper som kreftmedisin: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21333711 og http://link.springer.com/article/10.1007/s13213-014-0848-5
Om enzymet lakkase og dets bruksmuligheter generelt: http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0734975006000619 og innen kreftmedisin: http://www.scitechnol.com/peer-review/anticancer-laccases-a-review-DERT.pdf
Illustrasjoner: Sopp-collage ved Shutterstock. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson
Kollokvium 
Jeg har faktisk hatt teknisk bruk av sopp.
Det er ikke Stradivarii violinlakk men beisen eller farven under. Der er det mange midler. Safran er en av dem men er for dyrt, så vi bruker av og til Rubia tinctoria . Men nesten like fint er rot- barken av norsk stormaure, Galium mollugo.
Man tørker rubia alternativt stormaure- røtter, og maler på higspeed kaffe propellmølle og ekstraherer pulveret på glass under lokk med 10% husholdningssalmiakk. Efter en uke er pulveret sedimentert og ekstraktet er meget farvesterkt. Det er visstnok alizarin i gruppen quinoner eller konjugerte di-ketoner.
Som mørkner, motsatt fra blekes,… i sola.
Så er det brukt opp, og da lar vi glasset stå åpent og dunste inntil muggsoppene blomstrer på toppen, og kan slå på mer ammoniakk og ekstrahere meget mer farve, men ikke så ypperlig nostalgisk burgunder lenger som første ekstraksjon.. Og slik kan man fortsette helt ned i den svarte armod og kan få til alle valører og kan matche enhver eldre møbelbeis.
(NH3- ekstrakt av juglon – alnus eller maurerødt og derpå en ferniss av utsøkt gammel og tørr grankvae løst i sprit, er stradivarii violinlakk og en ganske ypperlig møbelbeis med ferniss videre innendørs)
På glass og med aerob mugning for å få ut mer farve virker ved at muggsoppen eter vekk polysaccaridene som farven er bundet til uten å skade stoffene man skal ha tak i.
Kjent også som «Garvesyrer» og særlig stabilt i jordbunnen og naturen, så treverk og kork forgår mens quinonene består…… nesten uskadd…. til og med i stenkull…. som med ekstrahering og litt kjemisk reparering gir syntetisk alizarin, oppfunnet av IG- Farben for 150 år siden og slo ut hele krapp- industrien i verden.
Krapp kommer av hollandsk Mekraap hvor kraap betyr klør. Planten har klør som en katt, i slekt med klengemaure.
Ullfrakken til Eirik Raude, foruten Odins Kappe og lua til Ingerid Sletten av Sildejord var alle farvet med Maure- rødt, Madder red…… antagelig er «madder» gammalnorsk og betyr mann.
Likeså den røde pimpernell,… og The British Army stilte opp i madder- red i den amerikanske frigjøringskrigen, imot Federal blue eller blue jeans, som er indigo.
Tyrkisk rødt er samme stoff, og profeten farvet etterhvert skjegget sitt med det. Det farver helt ypperlig pent og naturlig og blir stabilt vaskekte på grått hår.
Men for de store mengder, idet Maurerødt er for dyrt, bruker vi barken av samenes hellige tre, Alnus incana, under samme preparering. Det blir sterkt nok til å skrive kjærlighetsbrev med, vaskekte og lysekte. det er heller brunt men med det får man de store mengder møbelbeis. Etpar lag med «krapp» på veden og så solsikkeolje eller tran over er stabilt og varig også utendørs.
«Alnus» er mer nøttebrunt, fra varmt gult og over i flott kastanjebrunt…. og kan sikkert også utvinnes videre med hjelp av våre venner muggsoppene.
Så kan man skvise epler i saftcentrifuge. La da heller mugga stå på kjøkkenbenken og godgjøre seg først til brusingen kommer på hell, den blir bare bedre og bedre. Og først da da forfrisker den best. Men er ikke lagringsdyktig dessverre, men må pjalles noveaux. Forat cideren skal kunne lagres må saften inndampes så den blir adskillig sterkere før den bobles. Men friskt nytt skvip av type Cider er meget godt. Slike preparater inneholder noe så viktig som ølgjær, foruten rikelig med fruktsyrer og mineraler, og er vel så sunt som hvitvin.
Camboucha,.. alternativet «Russisk te- sopp» er også hva vi på norsk kaller «skvip» selvfølgelig. Det er ingen hemmelighet lenger. Man bare trekker en stor samovar med Te og sukrer den godt, og lar den bare stå der og godgjøre seg.
Og så raker det ingen når man drikker sin te.
Så har vi dieseldyr på tanken. Det er slimete mugg. Våre venner Dieseldyrene slår til og holder stort kalas når det kommer oljekatastrofer på kysten.
Det er mere med sopper. Lith- moss er gammalnorsk, «lakmus». Det er en «Moss» , en lav- art.
Farver man lang-frakken med det så blir man Shaman.
Man blir nemlig blå inne i ammoniakkdunsten i fjøset, og rød ute under sur nedbør. Ganske mirakuløst.
Blånende kusopp skulle jeg gjerne visst hva var. Er det Indigo eller lakmus?
Man burde også se på blekksopp.
Hei, ja, sopp har mye å bidra med som kan være nyttig! 😉 Har ikke hørt det om gråor (Alnus incana) og samene før, det var interessant. Men har skrevet en sak om et insekt som danket ut krapp og andre plantefargestoffer i Europa i sen-middelalderen, og som i flere hundreår var en viktig og svært verdifull eksportvare fra de spanske koloniene i Mexico. Det kan du lese mer om her: http://blogg.nmbu.no/insektokologene/2016/07/insekter-farger-var-verden/
Hei igjen
Dette blir ikke mye sopp, men det blir mer kollokvium.
Jeg sjekket opp Karmin, og det er klart kjemisk nesten identisk med alizarin og virker antagelig ved samme farveprinsipp.
Det er et antraquinon. Og jeg har funnet at den berømte alizarinsyntesen skjer ved å oxydere antracen fra stenkull med kromsvovelsyre.
Antracen er 3 benzenringer i kjede og hva som gir de berømte quinonene er oxygen ketobindinger på midt- ringen. Hva som henger på av hydroxyl og carboxyl og metyl og sukker på endene er antagelig irrelevant, men bindingen til sukker er antagelig der hvor det henger fast i cellulosen, som soppene kan ta.
Juglon nøtte eller kastanjebrunt er bare 2 ringer hvorav den ene er et quinon.
Man ser at om det er quinon eller hydroquinon er avgjørende for hvor mye dobbeltbindinger det er inni den aromatiske kjernen, og det betyr høye pi- elektroner som vandrer ut og inn.
Så binder altså flerverdige katjoner så som jern og alumina seg meget sterkt til dette og gir sterke farvereaksjoner, det er den generelle blekk- reaksjonen på aromater, som påvises generelt ved å tilsette jernklorid.
Carboxyl gir også sterke og farvede kompleksbindinger til jern for eksempel.
Karmin nevnes som ugiftig matfarve. For meg som skal stikke maleriene i munnen på folk nemlig blokkfløyter, er det viktig at det kan garanteres ugiftig. Og krapp alizarin og juglon ammoniakkalsk ekstrakt farver sterkt nok til å skrive brev med og jeg kan trygt sleike av pennesplittene under arbeidet og trenger ikke pennetørker. Pennesplittene av jern ruster også garantert ikke. Av samme årsak har også jernnaglene i Gokstadskipet bestått, og jernspiker slått i ek blir konsekvent svart. .
Luther brukte slikt blekk og slet til de grader med oversettelsene at han så Faen på veggen og pælma blekkhuset etter ham.
Man kan dra på Wartburg og forvisse seg om at veggen har ramla ned forlengst, mens blekkflekken står der den dag i dag. Bare se etter. Papiret og pergamentet forgår mens blekket består.
Man kan trygt dra slike dokumenter gjennom en søledam, det består helt uskadd, og sende det til kokvask, det består. Men det skal ha oxydert etpar dager før man prøver. Skriftens bokstav består under sånne forhold.
Bevis:
Das Wort das sollen lassen sta`n
Und kein Dank dazu haben.
Das ist bei uns wohl auf den Plan
Mit seinen Geist und Gaben.
…. SANN!
iflg. Luther i Orginal fra Wartburg.
Jeg kan anbefale å gå helt bort fra kulepenner og filtpenner som er noe herk, og bruke bare blyant og viskelær og ekte blekk, og ha en pennekniv og lære å skjære sivpenner og fjærpenner. Man kladder med bøt blyant og tegner sirlig opp med blekk når det er fint nok, og visker ut blyantstrekene igjen. Det ser helt proff ut. Og så bruker man mårhårpensel til å fylle ut feltene. Det kan ligne middelaldersk bokkunst til forveksling bare med litt trening.
Nok en viktig plante er Potentilla erecta. Røttene derfra ble brukt i gamle dager til blekkpulver og jeg har prøvet. Det blir et eminent rødt blekk.
Hva gjelder The British Army så har jeg lært at de stilte kledt i «Madder». I så fall alunbeiset.
Forklaringen kan da være at Rubia kom til å erstatte ekte Purpur som var altfor dyrt, så Biskopen kledte seg i Maurerødt på alunbeiset tøy. Kanskje også Islam spilte en rolle og kom med tyrkisk rødt. Alizarin synes nemlig oppkalt efter Mustafa Alizar.
Mens det lavere Clerus brukte rust eller jernbeiset tøy og da blir det dypt violett til brunsvart. Men så er søramerika oppdaget og Konger og Biskoper og høyere offiserer og cardinaler kledte seg i Karminrødt mens fotfolket nok i beste fall måtte ta til takke med maurerødt.
Odin var jo en tyrk som kjent, det står i Gylvaginning.
Og Gråbrødrene som drev alunverket nok måtte gi avkall på all denslags jordisk Luxus. De gikk i sekk og aske, striskjorte og havrelefse.
Klassisk fotofremkaller er hydroquinon, det reduserer lyseksponert AgBr, og fremkalleren blir gul når den oxyderes.
Dalai Lama går ganske åpenbart i indisk krapp og Safrangult, som er buddhistenes hellige farve. Men de buddhistene har visstnok en ypperlig og billigere safranerstatning.
Friskt og nytt og ikke for sterkt uttrekk av orebark er ofte gult nok og mørkner ikke særlig på tøy eller papir. Men blir raskt brunt på glasset antagelig på grunn av at man klarer ikke å unngå forurensning av jern. Den reaksjonen er nemlig svært følsom.
Bruker man ekte midler som jeg gjør det og har sett det på historiske instrumenter, så er det også særlig reparasjonsvennlig. Ved skrammer og skader kan man bare skave det rent og krappe og olje opp igjen og fernissere. Og til og med fingermale og rette med jernoxydfarver. Men ikke der hvor det er kommet polyuretanlakk for eksempel eller cyanoacrylat eller epoxy.
Ammoniakken forsåper og biter så det blir en helhet, for så å fordunste helt.
Litt av en fargepalett å finne i naturen, om man kan sine saker! Og mange morsomme koblinger mellom naturprodukt og historisk bruk… 🙂 Jeg hadde stor glede av boka “A Perfect Red: Empire, Espionage and the Quest for the Color of Desire” , som handler om nettopp karmin…
Svertingen av jernet i haug skyldes vel at det blir et lag toverdig på utsiden under reduserende forhold, ikke innfarving fra eik?
Hmm, du kan så si.
Dette at hele båten er svart må vel skyldes diffusjon og sildring av jern fra jordmassene under sur nedbør.
Men ikke si noe stygt om mine pennesplitter. De er faktisk gode som gull eller som iridium i den garvesyra.
At naglene ikke er gjennomrusta er jo ganske utrolig, og jeg tror vi kangarantere at det skyldes kombinasjonen lipid- olje og garvesyre.
Dette med sopp kan jeg også en del om. Hvis vi kan regne hyfenettet som en organisme blir sopprota i et vanlig granabestand lett det aller største levende individet der. Spennende er også å se (mikroskopere) dens infiltrasjon i rotbarken og alle de ting som foregår i overgangssonen, den litt diffuse grensen mellom planterota og omgivelsene. Plantens vannhushold og det volum substrat den kan hente næring i er sterkt påvirket av en frisk sopprot. (Visste du at kantatellen din er symbiont med granatreet den setter opp sine fruktlegemer under?)
Med så mye bra å si om sopprota er det litt trøblete det vi gjør i landbruket, spes. effektivitetskravene, som fordrer tunge maskiner kanskje kjørt på ikke lagelig mark, med pakking som resultat. En følge igjen av dette tettere substrat med høyere vannspeil, noe sopprota og planterota slett ikke liker- over tid er dette et markert agronomisk problem.
En annen sopp du skulle nevnt er muggsoppen, kanskje ikke den vi modner roquefort med, eller gamalost for den saks skyld (selv om disse er vel verd å ha med seg) men oppdagelsen av penicillinet har virkelig vært og er en av menneskehetens viktigste funn.
Vi har hatt litt av hvert under grana. Aldri kantarell men gul piggsopp. Og så har vi nøttekremle eller mandelkremle som det aller beste. Vi har også hatt kongechampignon og et annet sted snøballchampignon svært stabilt og regulært.
Jaroslav B.Tusek fortalte meg på sopptur at brunskrubb er i symbiose med bjørk og gikk hen til bjørkene og fant det med en gang. Birkenpilz på tysk.
Så har vi lerkesopp til og med 2 eller 3 slag. Den er svært konsekvent under lerketrærne.
Jeg har hatt et tilfelle av at noen fylte opp jord for å lage plen under et voksent grantre. Det holdt på å dø og måtte streve i årevis for harde livet med å skyte nye røtter for ny sopprot. Det er årsaken til at de heller ikke tåler plutselig tråkk av tusenvis av føtter, at man legger turistvei over.
Ek og jernblekk: En dyktig snekker fortalte at man ikke skal slå jernspiker i finere dørterskler av ek for det blir svart. Man må bruke messing.
Sopp er store ja – mange mener at en honningsopp i Oregon som dekker drøyt 1500 fotballbaner er den største organismen på kloden… (se feks http://www.scientificamerican.com/article/strange-but-true-largest-organism-is-fungus/ ) – den konkurrerer i téten der med en diger klon av amerikansk osp, som heller ikke er noen småjente – har endog fått eget navn; Pando (http://www.pri.org/stories/2015-05-05/earths-biggest-living-thing-might-be-tree-thousands-clones )
Kjenner til sopprot – skrev litt om det på den andre bloggen min: http://blogg.nmbu.no/insektokologene/2015/12/may-the-forest-be-with-you/
Får skrive om muggsopp og pennicillin en annen gang – takk for tips 🙂
PS: kantarellen er en utadvendt og sosial sopp 😉 – den kan være ‘venner’ med litt av hvert av treslag, både gran og furu og bjørk. Bra for oss som skal plukke den!
Har også funnet kantarell i myrete lende, med et par stusselige bjørker en par tre meter unna. Kantarellen er sosial så det holder- i Lange står det fattig løv og barskog, men jeg har nå påtruffet den i helt vanlig blåbærskog (A4 etter Fremstad) som vel må regnes som mere middelhavsfarer hva gjelder næringstilgang.
Enig i det – mine beste kantarellsteder er gjerne ganske standard blåbærgranskog, evt barblandingsskog, men av det gamle slaget – ikke flatehogd. Og ofte står den i eller nær elgtråkk og småstier… Mindre konkurranse fra skogbunnsvegetasjonen, antar jeg
Det står noe ganske innmari med honningsopp borte på ei nesten død rogn her.
Jeg har lest om dem. I nyere soppbøker står de skrevet som giftige, men så fant jeg videre på nettet at i østeuropa samles og selges de i bøtter og spann, men de må altså forvelles og kokes riktig først. Hattene er meget fine som stekesopp sammen med kjøttmat. Vi har spist mye av dem før. Kanskje det er derfor jeg er så uforskammet frisk?
Kantarellene er adskillig mer uforutsigelige men jeg har inntrykk av at de liker gammalskog og blandingsskog og en del eik.
Hu – jeg ville holdt meg langt unna honningsoppen i gryta! Mange får allergiske reaksjoner tross forvelling… Sats heller på traktkantarell da, den fins jo også i slike mengder at det monner. Bare ta med saks i skogen og klippe kurven full! (og passe på å unngå å få med små brune slørsopp, som iblant står innimellom dem…)
Pando er vel også verdens eldste skapning- har ikke klonen vært i samme område i titusenvis av år?
Jo – rotsystemet er anslått å være minst 80 000 år gammelt! Det er jo en anstendig alder… Selv om klonen visst begynner å skrante litt nå. Kanskje greit nok, når du har overlevd dine egne frø med 79 920 år eller så? 😉
I følge Heinlein blir det time enough for love det der. Litt lenger sør har vi noen fine furuindivider, bristlecone pines som, om de plages nok med dårlig substrat og elendig vær overlever det meste. Flere av dem kom før og kommer kanskje til å overleve enkelte religiøses noe nitidige oppregning av skapelsens tilblivelse og endelikt. Det snedige er at frø fra disse ærverdige gamle lager fine ranke furutrær som holder naks tre hundre år om de får optimale vekstforhold. De må plages for å bli gamle.
Det er en fin sang om trærne på nett: https://m.youtube.com/watch?v=_gTu18pgDwY
ja, skulle tro det 😉 Tøffe forhold herder legemet, sier noen, gjelder kanskje også for mennesker – noen mener jo du lever lenge dersom du nesten sulter hele tiden… Men neppe så veldig morsomt.
Grana liker dårlig brå endringer i substrat og vannhushold ja, selv om den faktisk kan trives godt om den plantes i eksisterende plen. Plenen liker det sure barstrøet heller dårlig dog. Tråkk (også da stier men ofte dyretråkk i utmarksbeite) kan lettere gi kjerneråte. Det er forsåvidt en sopp det også, men ikke en vi liker i produksjonsskogen.
Det om eik og jønn viste jeg ikke. Snedig. Er det noe metalloorganisk som foregår tro?
Det er det samme som jeg skrev innledningsvis. Aromater- benzenringer påvises generelt ved tilsetting av FeCl3 som farvereaksjoner. Også carboxyl skilles og identifiseres med jernklorid. Det er analytisk reaksjon på noe så generelt som carbon dobbeltbindinger.
Me++ og Me+++ er særlig små og intenst positivt ladde partikler, som adsorberes og går i elektromagnetisk resonans med carbonets høye pi- orbital elektroner i dobbeltbindingene. Og dette påvirker lyset.
Garvesyrer conjugerte di- ketoner eller quinoner reagerer særlig sterkt med jern.
Jeg har inntrykk av at plenen kan være fin under grantrærne bare den kan få være i fred. Og det spirer særlig godt med exotiske vekster og frukt og bærsorter av fugleskitten under grana. Der står der og venter til noen kommer og tar grana, da skyter de opp.
Man kan legge sten så man slipper å trå på bakken og på røttene. Det skal ofte heller ha røys så det har jordluft og bakken er bedre beskyttet.