Å spraye vann høyt opp får folks temperament opp. Hvorfor?
En kanadisk organisasjon hindret nylig britiske forskere i å pumpe vann en kilometer opp i luften. EU-parlamentet var også involvert. Hva skjer? Det handler klimaet vårt – og et ord vi alle snart vil bli godt kjent med, enten vi vil eller ikke: Geoengineering. Eller på godt norsk: Klimafiksing.
Jorda tar for tiden opp mer energi fra solen enn den slipper ut. Grunnen er stort sett utslipp av klimagasser, og effekten er at det sakte men sikkert blir varmere hos oss. Men er dette et problem? Kan vi ikke bare flikke litt på jorda slik at klimaet holder seg stabilt og godt? Skru på termostaten, slik vi gjør hjemme? Faktisk så kan vi antakeligvis det – om vi tør. Geoengineering, som er navnet på teknologi som kan gjøre sånt, lokker frem alt fra engasjert forskning til regelrett frykt. For hva blir konsekvensene for jorden om vi «fikser» ting på gal måte? Eller motsatt, hva gjør vi hvis klimaendringene løper løpsk og vi ikke har forsket ut noen virkemidler å sette inn?
Et etablert men ungt fag
Geoengineering handler om å med viten og vilje endre på jordas klima. Det kan være mange grunner til å ville det, men alle springer ut fra at samfunnet vårt helst vil ha det samme været som vi «alltid» har hatt. Dersom klimagasser gjør det flere grader varmere her så vil vi slite med endret matvareproduksjon, tørke noen steder og for mye regn andre steder, høyere havnivå, og så videre. Alternativt, tenk om en supervulkan skulle få utbrudd. Da vil sulfat i stratosfæren fungere som globale solbriller i flere år fremover, og gjøre det kaldt og ekkelt her. I begge tilfellene hadde det vært fint å ha litt teknologi som kan brukes til å få ting tilbake til normalen – ikke sant?
Det er forskeres jobb å tenke «hva om» på denne måten, og prøve å se for seg løsninger. Fagfeltet geoengineering er hverken veldig stort eller veldig gammelt, men det vokser i dag raskt som svar på klimaendringene som IPCC (se beskrivelse her) og andre (diskusjon her) advarer om.
Geoengineering the climate: Science, governance and uncertainty. (The Royal Society, 2009)
Englands ærverdige Royal Society ga i 2009 ut en grundig rapport som tar for seg de mest aktuelle teknologiene og hva status egentlig er. Tittelen på rapporten er veldig passende: Geoengineering the climate: Science, governance and uncertainty. (Klikk lenken for å lese rapporten – den er åpen for alle og begynner med et godt populærvitenskapelig sammendrag.) Per i dag er det ingen som foreslår å gjøre noe drastisk med planeten, og forhåpentligvis kommer vi heller ikke dit hen at det blir nødvendig. Men skal vi gjøre det så må de tre stikkordene i rapportens tittel grundig diskuteres først: Vitenskap, politisk styring og usikkerhet.
Vitenskapen bak klimafiksing
Det finnes i dag to hovedideer til hvordan vi realistisk kan fikse på klimaet:
For det første kan vi bruke den termostaten vi kaller klimagasser, og justere temperaturen ved å fjerne dem fra atmosfæren (for å avkjøle) eller pumpe dem ut igjen (for å varme, som vi for så vidt allerede gjør i dag). For det andre kan vi endre på mengden solstråler som når ned til jorden.
For hver av disse grunnideene finnes det et hopetall med foreslåtte løsninger, noen som er realistiske alt i dag og andre som vil kreve lang tids forskning og utvikling. Figuren under (hentet fra New Scientist nr. 2697, 2009) viser et knippe av de mest aktuelle eller diskuterte teknologiene:
Mulige geoengineering-teknologier, som vurdert av New Scientist.
Noen eksempler:
Skal vi trekke CO2 ut av luften er en enkel måte å gjøre dette på å plante store mengder trær («Foresting» på figuren.) Dette kan vi starte med i dag om vi vil, og det er ikke spesielt dyrt – men det krever store, nye landarealer avsatt til skog og tar dessuten en del tid. Alternativt kan vi lage kunstige trær («Artificial trees» på figuren), som suger CO2 fra luften og lagrer den i bakken, eller vi kan gjødsle havene slik at det vokser mer CO2-spisende plankton («Ocean fertilisation»). Figuren illustrerer hvor lang tid det vil ta å få teknologien i gang, hvor dyr den vil være, og hvor effektiv vi tror den er (blå/hvite sirkler). Trær er svært effektive mens havgjødsling er mye mer krevende.
Felles for nesten all CO2-fjerning vi har tenkt ut i dag er at den vil virke jevnt og fint på hele planeten, siden CO2 jevner seg ut i hele atmosfæren over litt tid, men at teknologiene er krevende, dyre og lite effektive til å faktisk redusere temperaturen.
Hva med å blokkere litt solstråling? Vulkaner er allerede eksperter på dette – de spyr ut store mengder små partikler kalt aerosoler, som fungerer som en solskjerm på hele planeten. Flyet på figuren («Aerosols») antyder at vi kan finne på det samme selv – leke vulkan og sende ut svovelforbindelser i atmosfæren. Aerosolene holder seg flygende i noen dager, og kjøler veldig effektivt akkurat der de er. Vi kan med andre ord gjøre en mye mer detaljert styring av klimaet lokalt, ikke bare globalt. Mer om dette etterpå – det kan nemlig være både positivt og negativt.
Alternativt kan vi bli virkelig futuristiske og sende opp store speil i bane rundt jorden. Er de langt nok unna kan de skygge godt for passende deler av overflaten. Gir vi dem solceller og motorer kan de dessuten styres etter behov. Dyrt og langt frem i tid, men veldig effektivt om vi får det til.
En slags mellomting ville være spraye dråper av sjøvann opp i luften, og la saltet bli kjerner for skydråper («Cloud seeding»). Skyer reflekterer også solstråling tilbake til verdensrommet, og vil kunne kjøle jorden hvis det blir mer av dem i tropiske strøk. Forskning på denne typen klimafiksing foregår blant annet i Norge – se denne artikkelen der Kari Alterskjær ved UiO blir intervjuet av BBC.
Felles for sol-ideene er at de er dyre og teknologisk vanskelige – men samtidig veldig effektive, og de gjør det mulig å styre klima mer lokalt. Noen snakker til og med om å endre den typiske banen til orkaner, slik at de ikke treffer tett befolkede områder… Vel og bra i prinsippet, men hva mener menneskene som bor der stormen isteden treffer land?
Klimafiksing og politikere
Det mangler ikke på ideer som, med mer forskning og utvikling på baken, kan bli gjennomførbare. Det vi derimot ikke vet nok om er de nøyaktige konsekvensene av hvert tiltak. Hva skjer med økosystemene i havet om vi aler store mengder plankton? Hvis vi kjøler Afrikas Horn med et solspeil og deretter skaper nedbør der ved å fore skyer med sjøsalt – som i utgangspunktet høres ut som det kan hjelpe en god del trengende mennesker – hvordan påvirker dette klimaet i resten av verden?
Teknologi for lokal endring av klima har også den utfordringen at et land kan benytte den alene, til gode for sine egne områder, uten å trenge å tenke på andre deler av verden. Per i dag vet vi alt for lite til å sette i gang slike tiltak. Et eksempel er artikkelen fra BBC over – UiO-forskerne viser der at under noen forhold kan spraying av sjøsalt, med den hensikt å skape avkjølende skyer, isteden skape oppvarming av andre grunner – muligens andre steder i verden…
Forskere prøver å legge grunnlag for å svare på så mange slike tekniske spørsmål som mulig, men til syvende og sist må avgjørelsen komme fra internasjonale politiske fora. Dermed blir geoengineering noe mer enn bare et spørsmål om hvorvidt vi kan flikke på klimaet. Det blir en test på hvorvidt vi klarer å gjøre noe så stort på global skala, noe som garantert vil ha positive effekter for noen og negative for andre, uten å bare henfalle til krangling. Royal Societys andre stikkord – governance – handler om dette. Er det mulig å styre en konfliktfylt verden på den måten som vil være nødvendig for å fikse klimaet bevisst, selv om teknologien skulle være der?
Å pumpe vann en kilometer opp
En båt pumper vann en kilometer opp til en ballong. Kan det kjøle klimaet? Eller vil det i steden skape oppvarming på lang sikt?
Dermed er vi fremme ved kontroversen i England denne høsten. New Scientist skrev 9. september 2011:
FIELD trials for experiments to engineer the climate have begun. Next month a team of UK researchers will hoist one end of a 1-kilometre-long hose aloft using a balloon, then attempt to pump water up it and spray it into the atmosphere.
(Se figuren til venstre.) Ut fra diskusjonen over kan vi lett skjønne hva som skjer her. Forskerne vil teste teknologi for å spraye sjøvann eller aerosoler fra store høyder – for å gjøre det trengs pumper og slanger av en annen type enn det som er i bruk i dag. Teknologisk og forskningsmessig riktig – men er vi modne for dette?
Reaksjonene lot i hvert fall ikke vente på seg. 3. oktober skrev New Scientist videre:
Political opposition to technologies that could artificially cool the planet is in full swing. A field test of geoengineering, planned for October in Sculthorpe, UK, has been postponed for six months. Meanwhile, the European Parliament has passed a resolution that «expresses its opposition to proposals for large scale geoengineering».
EU-parlamentet er ikke alene. FN kom i 2009 med en resolusjon som sa det samme, og et IPCC-møte om temaet våren 2011 kom også til en lignende konklusjon:
Vi trenger forskning på geoengineering, men det er enda for tidlig å starte eksperimenter i stor skala.
Dette er holdningen til de fleste forskere i dag – og i følge en ny studie er «folk flest» stort sett enige. Vi vil gjerne vite så mye som mulig om potensialet til klimafiksing, slik at politikere får best mulig grunnlag for å ta avgjørelser hvis det blir nødvendig i fremtiden. Praktisk testing kan vente til vi vet mer.
Debatt blir det nok uansett – men i dette tilfellet er debatten bare av det gode. Den fremmer forskning, den kan gi grunnlag for ny teknologi. Og ikke minst: Her diskuterer vi hva vi kan gjøre for å løse et eventuelt stort klimaproblem – ikke hvorvidt vi faktisk har et.
Så: Hva mener du om klimafiksing? Kommentarfeltet er åpent – sett i gang!
Kollokvium 
Jeg er overbevist om at klimateknologi (som jeg velger å kalle det) ikke er til å unngå av én enkel årsak: dagens strategi med å prøve å få til forpliktende kutt i utslipp fungerer rett og slett ikke. En kjapp titt på målingene av atmosfærisk CO2 fra f.eks. Mauna Loa viser det med all mulig tydelighet: vi er på 388 ppm nå, og kurven viser ingen tegn til å flate ut. Jeg er mao enig med IEA, som i World Energy Outlook for 2011 mener at vi om få år vil passere punktet der dagens klimatiltak blir nytteløse.
Hva mer er: om vi mot formodning skulle lykkes med å fase ut fossile brennstoffer i løpet av et halv hundreår, løser ikke det problemet med klimagass som allerede er sluppet ut. Dagens politikk handler kun om å få redusere vekstraten, ikke absoluttverdien. Spørsmålet blir dermed i grunnen bare _når_ tiltak for å absorbere klimagasser eller reflektere sollys kommer på den storpolitiske dagsorden. Gitt slike systemers iboende treghet, skal vi nok se både 420 og 430 ppm før pipen får en annen lyd.
Hei Eirik,
jo, jeg er nok dessverre enig… Nettopp derfor er det så interessant å sette seg litt inn i disse kommende teknologiene og se hva de egentlig går ut på. Vi vet virkelig alt for lite i dag til å si noe som helst om hvor effektive de til slutt vil være, men samtidig så vet vi jo også hva kuren for uvitenhet er…
Men det er en ting som kan komme inn og endre dette bildet: Tilpasning. Det er sikkert at vi i dag ikke er tilpasset et varmere klima – men slett ikke sikkert at vi ikke kan bli det. Gi oss tid, kanskje så mye tid som dagens politikk klarer å kjøpe oss? Dette krever mye politisk enighet og skjøre enigheter, men det gjør både drastiske utslipskutt og eventuell bruk av geoengineering også… Min krystallkule melder at fremtiden vil kreve en blanding av utslippskutt, tilpasning og teknologi. (Får neppe noen spåmann-pris for den fremtidsvisjonen, dog… 😉
–Bjørn
@Bjørn: De fleste jeg har lest som ønsker å se lengre inn i fremtiden, ender i grunnen opp på din konklusjon. Så om det viser seg å være riktig, må du dele prisen med mange andre. 😉
Jeg savner en realitetssjekk her. Hvem skal utvikle alt dette, hvem skal styre, og hvem skal betale? Det er knappest EU eller USA som kommer til å finansiere noe sånt. Kina har fullt opp med å bygge kullkraftverk, en CO2-versting, mens de venter på finans-, energi- og økologikrisene som etter all sannsynlighet kommer til dem også.
Om løsninga på klimaproblemet er teknologi, hadde problemet vært løst forlengst. Problemet ligger djupest sett i menneskenaturen og vår manglende evne til å se ting i et større perspektiv i tid og rom, ikke i at vi ikke har tekniske løsninger. Også de som i teorien skulle ha de største perspektiva viser i praksis hvor djupt dette problemet stikker, som når Natur og ungdom og andre miljøvernorganisasjoner flyr til klimakonferanse i Afrika uten å kjøpe klimakvoter (det teller jo så lite i den store sammenhengen, og så er det jo så dårlig stelt økonomisk for mange her i landet). Teknokratiske løsninger av typen som blir skissert over her vil kreve ei global økonomisk og politisk handlingskraft som vi ikke har sett til nå, trass i at problemstillingene har vært kjente i årevis.
Det er lite eller ingenting som tyder på at global økonomisk og politisk handlingskraft er noe vi vil se mer av i tida som kommer. 2010 var et rekordår for CO2-utslipp. Økninga fra 2009 var på hele 6 %, for Kinas del over 10 %. Vi må tilbake til 50-tallet for å se noen særlig større prosentuell økning globalt fra et år til et annet. Hvem skal stoppe Kina fra å bygge enda flere kullkraftverk når olje og gass for alvor blir mangelvare?
http://en.wikipedia.org/wiki/File:Global_Carbon_Emissions.svg
http://www.dagbladet.no/2011/11/05/nyheter/ipcc/klima/18897968/
http://cdiac.ornl.gov/trends/emis/perlim_2009_2010_estimates.html
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.7887951
Hei Hans Christian,
takk for kommentar. Jeg er i hovedtrekk helt enig, og sier vel også i innlegget over at
«Dermed blir geoengineering noe mer enn bare et spørsmål om hvorvidt vi kan flikke på klimaet. Det blir en test på hvorvidt vi klarer å gjøre noe så stort på global skala, noe som garantert vil ha positive effekter for noen og negative for andre, uten å bare henfalle til krangling.»
Etter mitt syn er det akkurat dette som gjør diskusjonen rundt geoengineering artig å følge.
Men et par mer direkte svar: Du sier at «Om løsninga på klimaproblemet er teknologi, hadde problemet vært løst forlengst. » Det stemmer ikke. Teknologi blir ikke utviklet før den enten trengs eller blir lønnsom, og for klimaets del så har hverken problemet vært tydelig eller kunnskapene vært der lenge nok til at vi har kunnet gjøre noe teknologisk. Som testen med den 1km hageslangen viser – det er ganske primitive greier som foregår per i dag. Det _kan_ gå fort, hvis folk vil, men jeg tror altså ikke at vi har kunnskap nok til å gjøre det enda.
Og ad hvem som skal betale: Det blir de som føler behovet først. Handler vi nå, noe jeg ikke har stort mer tro på enn deg, så kan vi kanskje implementere noe på global skala. Mer sannsynlig er det at der klimaendringene viser seg å slå inn hardest først, der vil man også lete hardest etter mulige løsninger. Da vil pengene sitte langt løsere, og statlige pålegg bli mye lettere å få gjennomslag for, enn de er i dag. Jeg tror vi er tjent med om teknologien er kjent og konsekvenser er godt utredet lenge før noen enkelt del av verden plutselig ser et akutt behov for klimafiksing. Derfor dette forsøket på litt blest rundt temaet 🙂
mvh
–Bjørn
Jeg tenkte ikke på klimafikseteknologi, men på andre tekniske løsninger som vi forlengst kunne implementert. Det har gått over 20 år sia første IPCC-rapporten kom, og det har ikke mangla verken informasjon, åpenbare konsekvenser av klima- og miljøendringer, politiske virkemidler eller teknologi som kunne hindra veksten i CO2-utslipp i løpet av den tida. Men det har skjedd lite annet enn at vi har blitt nesten 2 milliarder flere mennesker, som attpåtil i snitt slipper ut mer CO2 nå enn noen sinne.
Om en ser på historia, er det bare én ting som har gitt noen særlig bremsing i CO2-utslipp, og det er økonomiske nedgangstider. På en litt syk måte gir det et slags håp.
Jeg syns det er i overkant optimistisk å håpe at de som blir ramma hardest av klimaendringer er de som vil drive fram klimafikseteknologien. Ta f.eks. en titt på et par steder som blir ramma i dag, som New Orleans og Afrikas horn. Jeg ser ingen storstilte klimaprosjekter noen av stedene, heller ikke noen økonomisk eller politisk handlekraft til å starte noe. 5 år etter Katrina er store deler av New Orleans fortsatt i ruiner. Miljøkatastrofer fører med seg økonomisk ruin og sosial oppløsning, men i motsetning til en krig eller en enkelt storm har ikke permanente miljøendringer noen etter-periode for oppbygging.
Forøvrig er jeg også skeptisk til klimafiksing som prosjekt, uavhengig av de politiske og økonomiske mulighetene til å gjennomføre noe. I likhet med genmanipulering handler det om inngrep i så komplekse systemer at det er tilnærma umulig å forutsi alle effektene i noen særlig detalj. Det veit du nok et og annet om. Om en skulle klare å redusere sannsynligheten for feilskjær til et minimum, vil fortsatt et feilskjær med enorme og fatale konsekvenser være mulig, og det vil kunne komme feilskjær som en ikke engang hadde med i beregningene. Det blir som å spille russisk rulett.
En god parallell til klimafikseprosjektet er den grønne revolusjonen, som også skulle løse et problem, sultproblemet, ved hjelp av større inngrep i naturen. Det uforutsette resultatet er overbefolkning som har ført med seg rovdrift på andre ressurser, monokulturer som ødelegger jordsmonn og gir næringsfattig mat, total og fatal avhengighet av først og fremst fossil energi, og flere sultne mennesker totalt sett enn det har vært noen sinne. Jeg ser ikke noen grunn til at klimateknologien skulle ha så mye sikrere kort på handa, tvert imot, og jeg syns ikke dette bør bli noe mer enn en våt, teknokratisk drøm.
Jeg har oppnådd patent i 58 land på en hinnedannende flytende substans som sprøytes på jordoverflaten og stivner til en energireflekterende hinne som returnerer mellom 85 og 90% av innkommende solenergi. Refleksjonsfaktorene er bekreftet av Polarforskningsinstituttet samt av uavhengige forskere og ved egne målinger. Cicero har gjennomført beregninger av nødvendig arealstørrelse som må etableres i sol og værstabile områder for å kompensere for oppvarmingen som dannes på grunn av årlig menneskeskapt atmosfærisk karbontilskudd Vi kjenner til samtlige vesentlige parametre som inngår i klimadynamikken ved anvendelse av denne løsningen som etableres på bakken der den enkelt kan kontrolleres og eventuelt fjernes dersom det skulle oppstå uforutsette problemer. Patentene inkluderer aksepterte krav som inkluderer at konseptet kan bidra til å bremse global oppvarming. Det foreligger altså en Norsk oppfinnelse som er patentert i størsteparten av verden som inkluderer en hurtigvirkende og meget tryggere og mer kontrollerbar løsning enn de øvrige forslagene som er skissert i artikkelen over. Holdningen fra norske myndigheter og forskere har medført at konseptet og patentene sannsynligvis ikke vil bli anvendt med Norge som utviklingsbase. Utenlandske forskere har konsekvensvurdert konseptet og det arbeides med å starte global utnyttelse av patentene fra utlandet. Hjelpemiddelet er ikke nedbrytbart og vil ikke bli forringet på grunn av klimatiske faktorer.
Tok en regnvannsprøve nå i høst, analyse kun for aluminium og barium.
Aluminium 0,89 mikrogram/l.
Barium 0,56 mikrogram/l. 0,5 mikrogram/l. aluminium er normalt i regnvann, analysen viser nesten det dobbelte. Barium skal ikke forekomme i regnvann.
Her på nord-vestlandet finnes ingen forurensende fabrikkpiper. Geoengineering foregår globalt, media i vesten har munnkurv , det er mye stoff på nettet.Hvilken helseefekt har dette?